Morgenandakten onsdag 20. januar

En utfordrende veiviser av Jan Erik Larssen

Jan Erik Larssen
Foto: Baard Berg Wilhelmsen / NRK

Livet er en vei. En vei med mye trafikk og mange veikryss. Kryss som krever at jeg må gjøre et veivalg. Noen ganger gjør jeg veivalg helt impulsivt og havner borti ting og situasjoner jeg godt kunne vært foruten i topplokkets harddisk. Andre ganger er krysset så stort og riktig veivalg så viktig at jeg bli stående lenge før jeg tar et valg.

Ofte er mine veivalg sterkt påvirket av andre. Det finnes tusenvis av påvirkere som ønsker å fortelle meg hvilke veivalg jeg burde ta. Jeg forøker å holde meg til bestevennen min Jesus. Han har også tydelig sagt om seg selv at «jeg er veien!»

Det er ikke bare enkelt å la Jesus vise veien, for han kan være temmelig utfordrende. Og jeg innrømmer det med en gang: svært ofte har jeg latt som om jeg ikke hørte hva han sa. Jeg stikker min egen vei fremfor å følge hans.

Apostlenes gjerninger forteller om Jesu etterfølgere som stadig snakker om at de «følger veien». Paulus bruker utrykket mye, og han legger ikke skjul på at det å følge veien har en temmelig høy pris. Nå lever jeg heldigvis i Norge i 2021 så jeg behøver ikke være redd for å bli fengslet og torturert fordi jeg følger Jesus. Men det har en pris for meg også.

Jesus ønsker hele meg, med alt jeg er og har. Jeg tror nemlig at han har en plan for livet mitt. Hvem og hva jeg skal møte, hvilke oppgaver, store og små, spennende og utfordrende han har øremerket for meg. Men hans plan med mitt liv avhenger av at jeg holder meg på hans vei og det er sannelig ikke lett.

Egentlig har jeg alt å vinne ved å klare det, for om hans vei skal kokes ned til ett ord, så er det kjærlighet. Det handler om å la kjærligheten prege hva jeg sier, hva jeg tenker, hva jeg ser og hva jeg hører. Og følge Jesus handler om å tro på at det han vil for livet mitt er godt og sant og at det vil føre til gode ting for menneskene rundt meg og meg selv.

Jeg merker det godt de gangene jeg klarer å leve tett på bestevennen min. Da er det som om hele livet mitt utvides, jeg får et vidvinkelsyn og tenker mindre på meg selv og mine behov. Det er da, når jeg bryr meg mer om de jeg har rundt meg enn meg selv, at jeg virkelig lever!

Om jeg for eksempel gir tid, omsorg og tilstedeværelse til et annet menneske som trenger det, da lever jeg jo sterkest selv. Jeg vet at redningsmenn kjenner denne følelsen godt. Når de går løs på en oppgave som kan virke håpløs, men vender situasjonen til håp og liv! Mange mennesker har sin identitet i de gangene de var villige til å ofre alt for å redde andre. Aldri har de kjent seg mer levende!

Paulus skriver i Romerbrevet: «la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje.» Jeg går for Jesus som kompass i livet mitt. Jeg vil forsøke å bli enda bedre kjent med Han, og gi han muligheten til å forvandle meg. For selv om prisen av og til kan virke høy, slitsom eller krevende, så vet jeg at det er til det beste for meg. Hans vei er kjærlighet og han vil meg bare godt.

Jan Erik Larssen

foredragsholder

Musikk: Jason Crabb – "Washed by the water"