Jesus gråt. Store, sorgfylte tårer. Hans gode venn var død og Jesus ble overveldet av sorg. Kanskje trodde han at han skulle være forskånet fra en slik sorg, men det ble ikke sånn. Når han kom til Betania og møtte vennene sine og forstod at Lasarus var død, gråt han. Han ble opprørt, for han orket det ikke: å miste en venn til døden.
Og vi forstår at på samme måte som vi mennesker opplever sorg og glede, tap og seiere, ensomhet og fellesskap, erfarte også Jesus det: at livsvandringen ikke kan fullføres uten å komme i nærkontakt med sorg og smerte. Jesus vek ikke unna. Han oppsøkte de syke og sørgende, han besøkte dem som hadde mislykkes med sine liv, han så og anerkjente de utstøtte, og der han gikk hadde han med seg trøst, håp, lys og liv.
Også da han kom til Betania, der hans døde venn Lasarus var lagt i grav, brakte Jesus liv. For med ordene: Lasarus, kom ut! hentet han Lasarus tilbake til livet. Med det viste Jesus oss at døden ikke skal være det siste. At døden ikke skal seire. At livet skal vinne til slutt.
Det var et løfte til oss mennesker om en framtid hvor livet vinner over døden. Det er en trøst til alle som sørger over tapet av gode mennesker i sine liv.
Men vi kan ikke overvinne døden. Vi kan ikke hente noen ut fra graven. Men vi kan bringe livstegn til den som sørger. Hva kjennes vel bedre når man er nedtynget og lamslått av sorg og ensomhet, enn at noen ser en, husker en, klemmer en?
Ord er ikke alltid så viktige, kanskje kan man si det rett ut; Jeg vet ikke hva jeg skal si, men jeg tenker på deg. Og mange er de sørgende som kan vitne om hvor mye trøst det er i noen boller og kaffe, en blomsterbukett, en telefonsamtale. Det kan bli et livsviktig tegn på noe som en gang skal komme: Bedre dager, der sorgen er mildere, og livet igjen kan leves.
Kari Mangrud Alvsvåg
Musikk: Inger Lise Stulien og Kim Rysstad - "Syng meg heim"
