Johannes 21, 16
Denne vinteren har vært seig. Den har ikke villet slippe taket. Vi har lengtet så fælt etter en endring. At det skal snu.
For noen dager siden skjedde det. I vårsola så jeg en pappa tviholde på et lite bagasjebrett. En klar og fryktløs stemme ropte ”slipp, pappa, slipp!” Jeg så at han tvilte. Han løp med bøyd rygg og slet med å holde følge. Han må slippe, eller så går det galt, tenkte jeg. Og så slapp han. Han stod der med armene rett ned og så en liten grønn sykkel fare av sted over grusen.
Og verden åpnet seg.
En gang for lenge siden satt Jesus med en flokk venner rundt seg. De satt der og delte brød og fisk på stranden i soloppgangen med en mann som hadde beseiret døden. De tror han er tilbake. Han må si at han må dra. De må la ham gå og Han må slippe taket i dem.
Gå! Sier Han. Gå ut. Fortell den store fortellingen om det dere har sett og alt hva jeg har gjort og sagt. Og så gjorde de det. De våget å slippe taket. Og da skjedde det noe nytt. Og enda større.
Noen ganger vil vi bare for mye. Vi tviholder på ting. Vi klamrer oss fast og vil ikke gi slipp. Det blir ikke vekst og luft og lys av det. Vi står selv i veien for lyset. Det kan gjelde i forhold til partnere, venner, barna våre, men også hva vi selv står i og egen utvikling. Vi holder fast, selv om det ikke fungerer. Vi holder fast fordi vi er redde.
For vi risikerer noe hvis vi gir slipp. En endring. Også kjærligheten kan holde for hardt fast. Intensjonen er god men den kan få en retning som handler mer om deg selv enn om den andre.
Jeg liker at Jesus også så tydelig kjemper med kjærligheten. Og retningen. Og livet. Han blir sliten av oppmerksomhet og mangel på forståelse for det han gjør og sier. Han gråter over sin venn, Lasarus død. Jeg liker at han forstår vennenes sorg og at han ber for dem. Jeg finner hvile i at han favner om Peter etter oppstandelsen, tilgir, og at han søker bekreftelse av ham. Elsker du meg, Peter?
Jesus viser at livet er å både holde fast og slippe tak. Og at det er en krevende balanse. At livet er seier og sorg.
Det er vår nå. Naturen skriker ut historien om nye begynnelser. Kanskje står du akkurat nå i en situasjon der du holder fast i noe det ville være klokt å la gå. Husk at endring er smertefullt. For endring er jo noe annet enn det trygge kjente.
Kanskje er det på tide å åpne hånden. Våge spranget. Slippe taket. La verden åpne seg.
Hanne Elstrøm
prest
Musikk: Sondre Justad - "Snart klar"
