Vi lever sammensatte liv. Alle opplever vi at sorgen veksler med gleden, og de to er uløselig knyttet til hverandre som lys og skygge.
Gleden er vidunderlig. Den har så mange kilder. Sansene våre bringer den til oss, kanskje fra naturens vell av lys og farger, gjennom å høre musikk eller fra skjønnheten ved å komme helt nær en annen person, opplevelsen av å bli kjærtegnet og elsket.
Dypt nede i hjertet vårt samler all glede seg til et punkt som rommer den sterkeste skaperkraft og den mest ukuelige oppstandelse. Det punket kan vi velge å kalle Gud. Guds rike, Guds himmel. Guds jubel. Vi er aldri alene i jubelen. Gud er der med oss.
Jeg skulle ønske vi kunne feie sorgen under teppet og bare konsentrere oss om gleden. Det går en stund. Men det kommer dager hvor det er umulig. Livet har sine faser.
Vi kommer til punkter hvor sorg og savn må konfronteres og holdes fram i lyset.
Noen ganger som korte blaff, men iblant også som vedvarende smerte. Og sorgens årsaker kan være mange.
For noen kan savnet etter en elsket venn bli som en varig gnagende stillhet.
For andre er langvarig ensomhet en iskald skygge av egen kropp i tomme rom.
For noen er tapet av jobb noe som spiser margen ut av selvfølelsen.
For andre er uroen over det de snakker om i nyhetene som et uavvendelig rusmiddel.
Den daglige dosen med ulykker og terror holder oss gående, vi hater det, men vi må ha mer og mer, og det blir aldri nok.
Vi må huske at i alle opplevelsene av smerte og savn er vi heller ikke alene. På samme måte som det er med gleden, er det umålelig mange mennesker som er på samme sted, som deler savn og ensomhet, som erfarer ulykke og andres fordømmelse. Og ett sted dypt inne i hver og en av oss samler summen av all smerte seg til et punkt som rommer den svarteste sorg og forkommenhet. Det punktet kan vi velge å kalle Kristus. Kristi kors. Kristi lidelse. Vi er aldri alene i sorgen og smerten. Kristus er der med oss.
Fordi Gud og Kristus er ett, er det en dyp forbindelse mellom den dypeste smerte og den største glede. Den forbindelsen er universets sentrum. Og vi er ikke mennesker om vi ikke erfarer begge sider av dette gåtefulle punktet i hjertet hvor alt samler seg og kan få navn som forbinder oss med alle tings opphav.
Kanskje skjer det glimtvis gjennom livet at Guds Ånd forteller oss noe stykkevis om sammenhengen mellom sorgen og gleden. Men ingen av oss kan fortelle med ord hvilke store dyp den gåten rommer. Det må et liv til å erfare det og en evighet til å forstå det.
Erik Hillestad
Musikk: Magnus Grønneberg - "Vær sterk min sjel"
