Det første leveåret blir vi båret. Jeg ble en gang båret fram til døpefonten. Livet mitt ble lagt i Guds hender. Senere har jeg vært med på å bære våre tre barn til dåpen. Det opplevdes trygt og godt.
Noen må bæres hele livet. Det står ei fortelling i Nytestamentet om en lam mann som ble båret til Jesus. Da de kom til huset hvor Han holdt til, var det så mye folk at de kom ikke fram med båra. Da gikk de opp på taket, laget et hull, og firte ned båra foran føttene på Jesus. Det var ingen som kunne stoppe dem. Det er godt å ha slike venner, tenker jeg.
”Skapte er vi te bera, og lette børene for kvarandre!” sier Jan Magnus Bruheim i et dikt. Vi blir stadig minnet på om hvor viktig det er. Når det skjer ei ulykke i et lokalsamfunn, da stiller vi opp for hverandre.
Jeg ser for meg et bilde av masse mennesker som flykter unna en krigssone. Midt i flyktningestrømmen kommer en liten gutt bærende på en annen gutt. Det ser slitsomt ut, og han blir spurt: ”Er det ikke tungt?” Svaret ble til en kjent sang: ”He ain't heavy, he's my brother”.
Den svenske pastor og forfatter Tomas Sjødin er pappa til tre barn. To av dem var multihandicappede, og døde i tenårene. Foreldrene måtte løfte dem og bære dem hele livet. På gravstøtta til den eldste, Karl Petter, står det: ”Hele livet har vi båret deg. Hele livet har du løftet oss”.
Vår store Mester sa en gang til vennene sine: ”Kom til meg, alle dere som strever og har tungt å bære, så vil jeg gi dere hvile!”
En gang skal vi bæres for siste gang. I ei kiste. Ut av ei kirke eller et seremonirom. Vi skal senkes ned i jorda, og hvile i jordas fang. Når det blir min tur, vil jeg høre de samme ordene som lød ved min dåp: ”Gud bevare din utgang og din inngang fra nå og til evig tid. Amen.”
Odd Eidner
Musikk: The Hollies - "He Ain't Heavy, He's My Brother"