Hopp til innhold

Morgenandakten onsdag 19. februar

4.33

Kjetil Gilberg
Foto: Tom Øverlie

Jeremia 17, 7 - 8

Jeg vet ikke om du kjenner til et musikkstykke som heter «4.33». Det spesielle er at dette verket består av stillhet, ingenting annet. Tre satser, fordelt på 4 minutter og 33 sekunder. Og ikke en tone blir spilt.

I Nord-Norge har vi et symfoniorkester. For ti år siden hadde de sin første konsert. På programmet sto Grieg, Sibelius, Wagner og mye annen flott musikk. Men det aller første de ville framføre, var akkurat denne komposisjonen av John Cage, som altså heter "4.33".

Jeg har prøvd å se det for meg mange ganger. Det skulle skje på en utescene i Bodø sentrum. Publikum er på plass, kulturministeren og masse presse er full av forventning til landsdelens nye storsatsning. Orkesteret sitter klar på scenen, så kommer dirigenten inn på podiet. Han skuer ut over publikum, bukker og får applaus.

Så snur han seg mot orkesteret og hever taktstokken. Slik blir han stående, mens orkesteret sitter med instrumentene i fanget. Det er stille. Det eneste du kan høre er vinden det blåser alltid i Bodø, sannsynligvis noen måker og summing fra byen. Ingenting annet.

Så er første sats over. Orkesteret blar i notene sine, så er det like stille. De gjør seg ferdig med andre sats, og begynner på tredje sats. Og etter 4 minutter og 33 sekunder snur dirigenten seg igjen mot publikum. Han bukker og får applaus, uten at en tone har blitt spilt.

Noen dager senere leste jeg et intervju i lokalavisa, der lederen for orkesteret forklarte hvorfor de hadde valgt å framføre 4.33. Han sa noe sånt som dette: «Vi er et helt nytt orkester, og vi måtte jo hente livet et sted. Vi måtte puste inn. Så vi pustet inn 4.33, stillheten og roen. Etterpå kunne vi puste ut. Vi pustet ut tonene til Grieg og Sibelius og alle de andre. Men for å komme til liv, måtte vi først puste inn.»

Ingen klarer å puste ut hele tiden, vi trenger et sted der vi kan puste inn. Der vi kan hente krefter og styrke. Eller hente livet, slik orkesterlederen sa det. Og det finnes en liten tekst i Bibelen som sier noe om at Gud er et slikt sted. Hos Gud kan vi puste inn. Slik at vi har noe å puste ut.

Hør: Velsignet er den mann som stoler på Herren og setter sin lit til han, og la meg føye til: kvinne, nordlending og sørlending, flyktning og grensevakt, homofile og heterofile, politi og røver - velsignet er alle som stoler på Herren og setter sin lit til ham. De er lik et tre som er plantet ved vann og strekker røttene mot bekken. Det frykter ikke når heten kommer, løvet er grønt. Det engster seg ikke i tørketider og slutter ikke å bære frukt.

Det er ikke alltid jeg klarer å stole på Herren og sette min lit til han. Og det er ikke alltid jeg synes jeg har noe som helst å puste ut. Likevel opplever jeg det som en velsignelse å starte hver dag med å vende tanken og blikket mot Gud. Og inni meg si: Vær så snill å gå ved siden min også i dag, slik at jeg kan hente det jeg trenger hos deg.

Kjetil Gilberg

pastor i Kraftverket menighet

Musikk: Anita Skorgan – "Kyrrie Eleison"

Skog