Tvil er noe av det beste og verste med oss. I mange tilfeller er det sunt å tvile. Vi bør tvile på mirakelkurer, på påstander som virker urimelige, for fantastiske eller for forferdelige. Tvilen hjelper oss med å etterstrebe sannhet, den hjelper oss med å forholde oss til virkeligheten. Den gjør at vi må anstrenge oss, tenke oss om, undersøke og resonnere. Det er tvilen på sitt beste.
Men tvilen kan også være slitsom. Den kan gjøre at vi lever i usikkerhet. Vi kan tvile på oss selv. Kanskje - i øyeblikk der livet går oss imot, tviler vi på dem vi har rundt oss. Kanskje kollegaene mine egentlig ikke synes jeg gjør en god jobb, kanskje folk som tilsynelatende er hyggelige mot meg egentlig ikke liker meg så godt? Dette er tvilen på sitt verste.
Tvilens paradoks er at vi trenger den selv om vi også må kvitte oss med den.
For mange er det slik at tvil og religion hører sammen. Jada, man tror på Gud, men tenker også av og til at hele opplegget virker usannsynlig og til og med litt dumt. Kanskje det også gjaldt Teofilos?
I dagens bibelord kan vi lese hvordan Lukas åpner sitt evangelium, skrevet til nettopp ham: Nå har også jeg bestemt meg for å gå nøye gjennom alt fra begynnelsen av og skrive det ned for deg i sammenheng, ærede Teofilos, så du kan vite at det er pålitelig, det du har fått opplæring i. For historikeren Lukas var det viktig å undersøke skikkelig.
En av dem som sto Jesus aller nærmest, disippelen Thomas, tvilte også. De andre disiplene fortalte ham at de hadde sett den gjenoppståtte Jesus, men han trodde ikke på dem.
Det forteller oss at tvil er greit, og det kommer ikke som noen overraskelse på Gud at vi har perioder der vi må undersøke nærmere, og gå nøye gjennom alt fra begynnelsen av. Det kommer ikke som noen overraskelse på Ham at vi trenger tvilen, samtidig som vi trenger å kvitte oss med den.
I Johannesevangeliet kan vi lese om da Thomas fikk fjernet all tvil. Han så den oppstandne Jesus med egne øyne, og han fikk ta på sårene fra korsfestelsen. Da sa Jesus til ham: Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.
Og folkens, de salige, det er oss. Det kan jo være ganske fint å tenke på.
Stefan Heggelund
Musikk: Kraftverket – "Sorgen og gleden de vandrer til hope"