Dersom vi antar at guddommen eller Gud er den kraften som ligger til grunn for hele denne verden – og de kanskje tusener eller millioner av sivilisasjoner som vi i dag vet kan finnes i dette, vårt store univers – så kan vi ikke annet enn anta at Han, eller Hun eller Det, er noe mye større enn det vi kan fatte. Vi snakker om noe hinsidig, noe som er over vår fatteevne. Og da konkluderte disse kirkefedrene med at vi ikke egentlig kan snakke om Gud, for våre ord kommer til kort. Gud er over det vi kan fatte og beskrive. Kanskje er det slik, som filosofen Ludwig Wittgenstein antydet, at de viktigste tingene i livet ikke kan snakkes om i ordinær forstand. I slike tilfeller blir stillheten – den ydmyke stillheten – vårt eneste språk.
Men så innser jeg, som disse store teologene, at vi også trenger et språk. Kanskje kan vi ikke si hvem Gud er med våre fattige ord. Men på sitt beste kan muligens ordene virke som veivisere til Gud. Kanskje kan de hjelpe oss å oppdage og uttrykke Guds spor i denne verden. I ingen gudsanskuelse kommer dette poenget så tydelig frem som i kristendommen, der Gud faktisk blir menneske og gjennom en historie som handler nettopp om et menneskes liv og død – og oppstandelse – viser noe av seg selv for oss mennesker.
Dette betyr at vi, i møte med tekstene, skal være ydmyke. De ordene vi leser i Bibelen, de bønnene vi ber og ritualene vi utfører, peker mot noe enda dypere og større enn ordene og handlingene i seg selv. Hvis noen sier de har hele sannheten – Guds krystallklare ord og nøkkelen til hele mysteriet – så snakker de ikke sant, for det mysteriet vil alltid forbli et mysterium. Men vi har veivisere til mysteriet og sannheten; ja, det er den vår sannheten vår Bibel og vår tro peker mot.
I dagens tekst, fra Johannes-evangeliets 18. kapittel, ber Jesus for alle troende, og for at kjærligheten fra Gud skal gjennomsyre alle som hører til Jesus. Han sier til sin Far i himmelen: «Rettferdige far, verden har ikke kjent deg, men jeg har kjent deg, og disse vet nå at du har sendt meg. Jeg har kunngjort dem ditt navn og skal gjøre det igjen, for at den kjærlighet du har hatt til meg, kan være i dem, og jeg selv kan være i dem.»
Så får vi altså ta del i mysteriet, selv om vi ikke skjønner alt, selv om Gud overgår vår forstand. Og dermed trenger altså ikke alt bare være stillhet, men vi kan få ta imot – og videreformidle til andre – et konkret Ord, om trøst, livsmening og håp.
Vi skal være forsiktige med å tro at alt kan uttrykkes i ord; derfor er det så fint med musikk, og også andre kunstneriske uttrykk. De minner oss om at veien til Gud, og Guds vei til oss, handler like mye om å delta i noe vi ikke fullt ut kan forstå, men som likevel kommer til oss konkret og historisk, med mening og nærhet.
Henrik Syse
Musikk Mysterium Hilde Nordbakken