Alle Jesu undre var tegn. Tegn på noe som er på gang. Enten han helbredet en syk, mettet 5000 eller befridde folk fra onde krefter, så var det et tegn på noe nytt som skulle komme. Noe som allerede trengte seg fram. Guds rike er nær i verden. I mørket er det lys, i krigen er det håp, ved siden av ondskapen lever kjærligheten. Himmelriket trenger seg fram. En dag skal kjærligheten regjere alene.
Og det første tegnet han gjorde, var i følge Johannes, å gjøre vann til vin. En episode som godlynte avholdsfolk har utøvd mye selvironi med. «Vi vet at det står, men vi liker det ikke.» Men hvorfor i alle dager gjorde han det? Og hva slags konsekvenser så han for seg? Kanskje så han at hver gang kalken med vin løftes i kirker verden over, så ville mennesker huske dette tegnet og fornemme en fest, en enorm feiring i framtida en gang. Likevel er det ganske spektakulært og hårete å forandre over 600 liter vann til vin..
Brudgommen i dette bryllupet sa: ”Andre setter først fram den gode vinen, og når gjestene blir beruset, kommer de med den dårlige. Men du har spart den gode vinen til nå.” Når gjestene var beruset gjorde Jesus et tegn. Ja, nettopp da gjorde han et tegn. I beruset tilstand, når stusseligheten ofte overtar for gleden, når de kunne drikke nær sagt hva som helst, da serverte Jesus vinen med duft av himmel og frihet. Det finnes noe mer. Noe større.
Mange ganger blir vi minnet på det. De store øyeblikkene fungerer som tegn. Det kan være kunst som gir deg det, eller at du fanger lykken et øyeblikk en fin kveld med venner, eller at øyet blir vått når du ser på dine egne barn og kjenner den største takknemmelighet dypt inn i hjertet. Selv gledestårer er salte, bittersøte, og minner om noe. Den søte gleden over øyeblikket er et tegn, det bitre savnet etter øyeblikkets evighet er et tegn. Vi aner noe større, noe som skal komme. Göran Tunström skriver noe om det fascinerende ordet ”anelse” i ”juleoratoriet”: ”Å ane noe. Det er en aktivitet i det ordet som får en til å tro at det er subjektet som aner, men min faste overbevisning er at …vi nåes av Anelsen. Anelsens kilde er utenfor oss, den er et fyrtårn i mørket, den er lynet som sveiper over himmelhvelvingen, gang på gang, den leter, og iblant hender det at noe av lysskjæret streifer oss, trenger inn i det dypeste lagene av vår bevissthet. Jeg kunne tenke meg å si: Jeg ble ant.”
Om å ane tonen bak en dør. Om å våge seg i litt nærmere. I Kana fikk alle en anelse, eller de ble ant om du vil. Det kan skje oss alle. I dag er det bryllupsfestens sang som kan høres bak døren. Håpets sang.
Nils Terje Andersen
Musikk Et rom i huset Sigvart Dagsland