Vi har blitt tvunget en stund nå – til bare å være. Riktignok på vent. Men kan vi tenke oss at vi ikke nødvendigvis står på vent? Kan vi tenke oss at vi har fått en ny begynnelse? Og at dette er noe positivt?
Kanskje er dette muligheten til å vende om tankene? Til å gjøre vårt for å få verden på rett kjøl igjen? Og attpåtil få tiden i gave?
Vi har på sett og vis blitt tvunget til å ta disse pustepausene, disse som så mange har tatt yogatimer og meditasjonskurs for å klare å ta. Så var det egentlig bare å bli tvunget til å ta ferien på fjellet eller i skogen eller i en annen norsk by.
Jeg hørte noen si at de ikke kunne huske sist de hadde hatt en så avslappet sommer. Tidligere hadde ferien dreid seg om å stappe så mye som mulig inn i dagene. Men først i år så hadde de følt at det var lov å ikke dra et eneste sted. For første gang på lenge hadde de virkelig klart å kvile håve.
I tillegg har vi spart en haug med CO2 på å holde oss på bakken.
Det er så vanskelig å ta pauser, til å endre rutiner hvis vi er alene om det. Kan man tenke seg korona som en slags ny sjanse – en ny sjanse til å velge det som er bra for både oss selv – og ikke minst for jorda?
Men jeg skal være den første til å innrømme det: Når krisa er over og vi kan reise rundt igjen, vil det være skrekkelig vanskelig å la være å dra på den turen jeg i sin tid avbestilte. For i hele mars og april dagdrømte jeg om alle stedene jeg skal reise til, når det kanskje en gang blir pestfritt i verden igjen. Roadtrip i Junaiten! Med svær bensinbil.
Jeg har vurdert å nekte meg selv den drømmen. Men jeg tror ikke jeg klarer det alene – jeg tror jeg trenger flere med meg – jeg trenger den dugnadsånden vi har sett det siste halvåret nå. Jeg trenger faktisk en slags kontrakt med andre – om at vi begynner på nytt sammen.
Hva skal til for at vi ikke umiddelbart returnerer til gamle vaner straks forbudene opphører og vi får lov? Denne gangen ble grensene satt for oss. Neste gang må vi kanskje sette grensene selv. Kan vi klare det?
Bibelen gir meg ord som støtter ønsket om å fortsette med det nye, og disse ordene gir meg samtidig en ny måte å se det på:
«Ingen river et stykke av et nytt klesplagg for å lappe et gammelt. For da rives jo det nye klesplagget i stykker, og lappen fra det nye passer ikke til det gamle.
Ida Marie Haugen Gilbert
filosof og skribent
Musikk: Lisa Nilsson - "Bara lite kärlek"
