Jeg vet det er ganske barnslig, men når jeg føler at jeg verken blir sett eller hørt, at ingen bryr seg eller legger merke til meg, da hender det at jeg bestemmer meg for å holde pusten så lenge jeg greier. Jeg liker å merke at den ikke finner seg i å bli stoppet, at den slettes ikke vil gi opp sitt ene prosjekt; å gi liv til meg. Den presser på. Den vil at jeg skal være til.
Pusten er en trofast venn som alltid er der, og som jeg vet vil være der helt til jeg dør. Den leser meg som en åpen bok. Den vet hvordan jeg har det - ofte før jeg vet det selv. Den sier fra når jeg stresser for mye, eller når jeg blir redd.
Jeg synes også det ofte er godt å sitte ganske stille å følge med, når den holder på med sitt. Den holder på og holder på. Den forteller historier. Om livet mitt, og livet der den kommer fra. Om Ånden som gav liv til alt som ånder. "Den veldiges pust", som den blir kalt i Bibelen.
Når Bibelen forteller om skapelsen av mennesket, så fortelles det at Gud formet mennesket av jord, som kalles adamah, før han blåste sin livspust inn i det. Sånn reiste Adam seg fra adamah, fra jorden, som en levende sjel. Menneskets pust er Guds livsånde. Den veldiges pust.
Den minner om at vi hører til et sted, at pusten som fyller kroppen vår når vi blir født, og forlater oss når vi dør, den er evig. Den hører til et sted. Det er mange gode grunner til å følge med på den. Blant annet et håp om en gang å komme dit den kommer fra.
Jeg hadde lyst til å minne deg på den, i dag. For Ånden som er i mennesket, Den veldiges pust, bringer innsikt, forteller den gamle boken. Den gir tilhørighet, også på dager hvor man føler seg glemt og venneløs. Kanskje skal vi lytte bedre til pusten vår. Den holder på, og holder på og forteller at du har i deg noe som hører Gud til. At Gud ikke har glemt deg. At du er av Gud.
Det var dette som demret i menneskene som møtte Jesus. Han kom til sine egne, med åndedrettshjelp. Han pustet bokstavelig talt på dem, og sa: ta i mot Den Hellige Ånd. Han frigjorde kjærligheten, og forløste troen, han avslørte Guds bilde som er preget i tollerene og synderne, i de spedalske, i de besatte, i de fattige og de velstående.
Og da Jesus fant det i disse menneskene, merket de det selv. De så det han så, og de likte det. Det skjedde noe i dem. De våknet. Ble mer menneskelige, og pustet friere. Jeg vil lytte mer til pusten min. For i hvert åndedrag er det en fortelling om hvile eller stress, om glede eller frykt, - men først og fremst en fortelling om tilhørighet.
Nils Terje Andersen
Musikk: Anne Grete Preus – "Kom oftere, kom"
