Morgenandakten onsdag 15. september

Det umistelige barnet

Bergljot Svanholm, sokneprest i Strinda menighet
Foto: Jørgen B Leangen / NRK

Jeg har fem barn. Men det er bare fire av dem som lever. Solveig var nummer to, men hun døde da hun var fire måneder.

I Bibelen er det en fortelling om ei ung jente som dør, og som Jesus vekker til live. Denne fortellingen gjør noe med meg.

For det første tenker jeg: så fint! Jeg vil gjerne tro at det hjelper å be til Jesus, at han på en eller annen måte kan gripe inn og helbrede. Men så er det også noe i meg som protesterer: «Hvorfor, Gud? Hvorfor hørte du ikke bønnen min, - jeg ba jeg også? Hvor er du, Gud, når vi trenger at du griper inn?...»

Fortellinga tar meg tilbake til en dag i slutten av november.
Solveig lå ute i vogna og sov formiddagsluren sin, - nå skulle jeg ta henne opp, skifte på henne, gi henne mat. Og så var hun død.

Krybbedød kalte de det, dette uforklarlige.
Jeg husker noen kaotiske sekund med munn til munn og hjertekompresjon. Ambulansen som kom.

Jeg husker lettelsen, - ambulansepersonalet fikk liv i henne igjen, - takk og lov!
Og jeg husker håpet! Da vi etterpå satt ved senga hennes på intensivavdelingen, pappaen hennes og jeg. Vi ba, - inni oss, hver for oss: «Kjære Jesus, pass på jenta vår! La Solveig få leve!»

Men Solveig døde den novemberdagen for mange år siden.
Siden har jeg gått med disse spørsmålene inni meg: hvorfor, Gud? Hvor er du, Gud, ser du meg, her jeg går med de mørke tankene mine og den vonde klumpen inni meg?

De tre yngste barna mine ble aldri kjent med storesøstera si.
Men vi har sett på bilder og vi har snakka om henne. Og de har spørsmål de også: Synes du ikke det er fælt, mamma? Skulle du ikke ønsket at Solveig levde?
Jo, det er fælt. Men hva skulle jeg ønsket?

Jeg ser på ungene mine og kjenner meg rik. De lever! Disse årene har livet vært både slitsomt og godt, vanskelig og meningsfylt.

Det er umulig å se for seg hvordan livet kunne vært. Og det er kanskje ikke så mye vits i det heller.

Den gangen da Solveig døde fikk jeg en gave: en liten, hvit keramikk-figur. Det er to åpne hender mot hverandre, som en blomst. Og i de to hendene ligger det et barn. Solveig.

Men også meg. Et Guds barn i Guds hender. Innimellom kunne jeg ønsket at Gud ga seg litt tydeligere til kjenne. At han svarte på alle bønnene mine. Men jeg har funnet en slags hvile i det at jeg er båret av disse hendene.

Båret, av ham som bærer meg og deg og alt, - himmelens og jordas skaper.

Bergljot Svanholm

sokneprest i Strinda menighet

Musikk: Ebba Forsberg – «För att jag älskar dej»