Det er Paulus som gir råd om hva man skal legge vekt på overfor mennesker som er blitt del av menigheten. Paulus sier det slik:
De må ikke snakke stygt om andre eller yppe til strid, men være forsonlige og vise ydmykhet mot alle mennesker. For vi var selv en gang uforstandige og ulydige, vi fór vill og var slaver av alle slags begjær og lyster. Vi levde i ondskap og misunnelse, ble hatet og hatet hverandre. Men det ble åpenbart hvor god vår Gud og frelser er, og at han elsker menneskene.
Ja, slik lyder ordene fra Paulus. Det høres så enkelt ut: Snakk ikke stygt om andre, ikke ypp til strid, vær forsonlige og vis ydmykhet. Men så er det ikke så enkelt likevel.
Paulus mener ikke at vi skal la være å stå for det vi tror på, eller at vi bare skal rette oss etter hva andre mennesker eller den sterkeste i flokken sier. Det Paulus først og fremst snakker om, er et sinnelag, en måte å være mot hverandre på – en måte dypest sett å tenke om andre mennesker på. Vil vi hverandre vondt eller godt? Det er det grunnleggende spørsmålet.
Vi lever i en tid der vold og hat har blusset opp hinsides enhver forstand i enkelte deler av verden. Selv om det mange steder er adskillig mindre fattigdom og krig enn det var før, og verden alt i alt er fredeligere i dag enn for noen århundrer siden, er det likevel slik at en nærmest ustoppelig voldsspiral og ekstremisme har fått slå rot i noen områder på en måte som det er grunn til å fortviles over.
Verst er det for øyeblikket i Syria. Den religiøse ekstremismen som preger IS, og det hat som generelt preger mange av de kjempende partene, viser hva tro og overbevisning kan brukes – eller misbrukes – til. Vi som kaller oss kristne, skal være forsiktige med å si at vi i ett og alt er så mye bedre enn andre. I tidligere århundrer har kristne stått bak uhyrlige voldshandlinger med kors i hånd.
Da er det verdt å minnes Paulus’ ord i dag. Oppfordringen er entydig: Ikke ypp til strid. Snakk vel om andre mennesker, og vis ydmykhet. Best oppsummeres det kanskje i ordet respekt, som jo bokstavelig talt betyr «å se en gang til». Det å være villig til å se, lytte, lære – ikke dømme andre mennesker raskt og umiddelbart, men være overbærende og ta seg tid til og med dem – dette er grunnlaget for all varig fred. Det handler ikke om å være dumsnill eller godtroende, men om virkelig å ønske det beste for både andre og seg selv.
Krig og strid kan ha mange årsaker: kamp om ressurser, frykt for å tape prestisje, ønsket om å være mektig. Men det finnes alltid et alternativ. Fred er alltid en mulighet. I Midtøsten eller Ukraina, i Sudan eller Syria eller Den sentralafrikanske republikk. Eller midt i hverdagen vår. Freden er alltid en mulighet. Dagens viktige tekst handler om å dyrke et menneskesyn som hjelper oss til å gripe den muligheten. Det er en mulighet som er gitt hver enkelt av oss, hver eneste dag.
Henrik Syse
Musikk: Bodø Domkor - "Fred, det er eit fagert ord"