I Norge sier vi ennå, også uten en statskirke, at "Verdigrunnlaget forbliver vår kristne og humanistiske arv." Slik står det i Grunnlovens reviderte paragraf 2. Betyr det noe som helst? Eller er det bare et ønske om god jul og godt nytt år?
Jeg tror formuleringen betyr noe, og jeg tror det er verdt å bruke noen minutter denne morgenen på å gjennomtenke nettopp hva det betyr. Med det skal jeg ikke si at dette ikke kunne ha vært formulert annerledes – politikk og ordvalg er kompliserte saker. Men nå står nå formuleringen som den gjør, og min mening er at den reflekterer noe viktig.
Jeg har den siste tiden fått anledning til å arbeide med nettopp denne problemstillingen, sammen med biskop Halvor Nordhaug i Bjørgvin bispedømme, og det har vært spennende. Vi har forsøkt, med både selvkritiske og ærlige briller på, å forstå hva dette verdigrunnlaget eller arvegodset er. Har man arvet noe, er det jo lurt å undersøke hva i all verden det er for noe, dette som man har arvet.
Arvegodset er sammensatt. Og det er blitt forvaltet av mennesker og institusjoner gjennom århundrene som noen ganger har vært mer opptatt av å utestenge og bruke makt enn av å inkludere og vise omsorg. De tror kanskje de har gjort det rette, men de har revet ned mer enn å bygge opp, dessverre.
Likevel er det vår konklusjon at dette arvegodset har lagt et helt sentralt grunnlag for mange av de verdiene som vi i dag mener er aller viktigst og aller mest positive, og som vi kan trenger å beskytte.
I en tid der religionskritikk og blant enkelte direkte religionsfrykt er utbredt, er det viktig å se nøyere på nettopp dette arvegodset og alt det positive det har betydd. For kirken, da den bredte seg ut i århundrene etter Jesus, var en sterk samfunnsendrende kraft.
Idealer om kjærlighet til den fremmede, beskyttelse av også den svakestes liv, beskyttelse av kvinnens verdighet i et mannsdominert samfunn og opprettelse av institusjoner og steder for omsorg og legedom – slik som forløperne til våre sykehus, for alle syke, ikke bare dem med penger å betale med – ja, alt sammen har vi fra kirkens historie.
Fortellinger fra kirkens første århundrer om en bevegelse som insisterte på mellommenneskelig medynk og hjelp, ja, tilgivelse og fred, gjorde et uhyre sterkt inntrykk. Det er ikke å ta for hardt i å si at kristendommen endret og formet verden radikalt, med et tankegods som ikke gjør mennesker til slaver under en uberegnelig guddom, men som holder frem menneskene som enestående vesener – ja, hver eneste en av oss, som Paulus sier om Guds nærvær i sin tale ved Areopagos-fjellet i Athen.
Dette tankegodset bygger i høyeste grad på den jødiske kultur og tro, selvsagt. Jesus selv var jøde. Og mye av dette gjenfinnes i islam og også i andre religioner. Likevel er det riktig å si at denne kristne grunnhistorien utgjør mye av det jordsmonnet som idealer om rettigheter, omsorg og kjærlighet bygger på.
Det er faktisk idealer det er viktig å ta vare på. Kutter vi over røttene til deres jordsmonn, kan det være vanskelig å finne næring til tanker og ideer som i dag er like viktige som – ja, kanskje enda vikigere enn – noen gang før. Derfor er dette arvegodset verdt å ta vare på.
Henrik Syse
Musikk: Nina Simone - "He's got the whole world in his hands"
