Salomos Ordspråk 4, 23
Har du hørt ordet urørlighetssone? Det var den danske teologen og filosofen Løgstrup, som laget dette begrepet. Han brukte det for å beskrive et grunnleggende menneskelig behov. Løgstrup mener at sansen for urørlighetssonen hører livet til, og at den er som et episenter for etikken.
Urørlighetssonen er det psykiske rommet ingen skal gå inn i uten å være spesielt invitert. Det er stedet viktige ting blir til i oss. Her får gode følelser utvikle seg. Her bearbeider vi det vi ennå har ord for. Her trekker vi oss tilbake når støyen omkring oss kjennes for stor. Her gjenopprettes motet til å leve og motet til å tro.
Respekten – eller ærefrykten - for urørlighetssonen, gjelder både innover og utover. Innover for å hegne om det egne behovet. Utover som et integrert stoppsignal på veien mot den andre. En grense.
Etikken rundt ivaretakelsen av urørlighetssonen, ligger i oss mennesker som en medfødt fordring. Som et krav fra eksistensen selv.
Likevel: Grensene rundt urørlighetssonen brytes både bevisst og ubevisst.
Det ligger en fristelse i å ta makt over en annen, gjennom å krenke hans eller hennes urørlighetssone. Gjør vi det, er veien åpen for manipulering. Hvis vi prester går inn og tråkker på det som har med menneskers innerste å gjøre, da har vi egentlig laget et hinder for at tro skal kunne oppstå.
Hjerneforskningen er mye yngre enn Løgstrup. Men kombinert med hans begrep, kan den hjelpe oss til å forstå hvor alvorlig en krenkelse av urørlighetssonen er. Den kan vise oss hvordan dette rammer alle våre funksjoner. Og: Den kan vise oss en vei til å bearbeide. En måte å komme i vekst på, også etter påførte traumeopplevelser.
Hjerneforskningen viser oss, at når urørlighetssonen rammes, påvirkes alle hjernens tre sentra. Reptilhjernen, eller sansehjernen som den egentlig heter, går i alarmberedskap. Følelseshjernen, den midterste delen, hemmes oppgaven som handler om tilknytning, konsentrasjon, oppmerksomhet og arbeidsminne.
Den tredje delen, den vi kan kalle "den tenkende hjernen", og ligger fremme i pannebrasken, får den avgjørende jobben. Den behandler nettopp minner, fakta, fornuft og følelser. Den bearbeider informasjon, planlegger og tar avgjørelser.
Problemet er at en invasjon av urørlighetssonen, kan være så traumatiserende at hjernen hindres i å prosessuere med følelser og fornuft. Det stopper liksom bare opp i et vondt kaos. Vi blir sittende fast i frykten, og slik blir vi lette å manipulere og hindret i vår frihet og vårt ansvar og vår tro.
Kjærlighet handler om å hjelpe hjernen frem til pannelapp-fornuften. Kjærlighet handler om å dempe angsten når den råder. Bekrefte følelsene når vi får tak i dem. Og så resonnere så rent vi kan for å komme frem til et handlingsalternativ. En vei tilbake til et trygt rom. En gjenopprettelse av den hellige urørlighetssone. En måte å bli gjenskapt på.
Elisabeth Thorsen
ledende domkirkeprest i Oslo domkirke
Musikk: Birgitte Grimstad - "Ord over grind"
