Morgenandakten onsdag 14. desember

Ettermæle

Jan Erik Larssen
Foto: Jan Henrik Mo / NRK

Jeg håper at den dagen jeg dør og reiser herfra, så har jeg satt noen spor etter meg som kan leve, om ikke i mange år, så i alle fall en liten stund. Spor i form av gode tanker hos enkelte av de medmenneskene som ble en del av mitt liv. Det hadde vært hyggelig om folk tenkte "Nei så trist!" fremfor "Det var sannelig på tide!" den dagen jeg forsvant.

Da jeg jobbet i eldreomsorgen forsto jeg hvor mye dette med ettermæle betyr for enkelte mennesker. Jeg glemmer aldri en vanvittig kul dame fra Majorstua. Hun hadde levd av og i Oslos Jazzmiljø det meste av sitt liv. Hun spilte, hun sang, og hadde jobbet sammen med mange av de største navnene blant sine samtidige jazzmusikere.

Hun hadde en gnistrende utstråling, og jeg elsket å høre henne fortelle historier! For meg vil hun alltid være "jazzsangerinnen", selv om jeg aldri i praksis opplevde henne som noe annet enn en sengeliggende pasient på etterbehandlingshjemmet hvor jeg jobbet. Hun var 82 år da vi ble kjent.

Jeg glemmer heller aldri en mann som mer og mer fryktet døden jo nærmere den kom. Han hadde hatt så mye bitterhet og sinne til andre mennesker. Ikke minst til sine søsken og deres familier. Han hadde avvist ethvert forsøk på forsoning, og nå lå han der alene med bitterheten sin.

Han var redd for døden, og redd for hva som eventuelt måtte møte han. Han var som en mann som bar på en alt for stor ryggsekk, fylt av tunge og vonde følelser han aldri hadde evnet å kvitte seg med. Jeg prøvde å komme med konkrete og velmenende råd, men "det er for seint for meg!" var svaret han alltid gav.

Min morfar var svært kreativ og oppfinnsom. Han startet flere bedrifter, hadde mange ansatte og fant til og med opp praktiske verktøy og hjelpemidler. Disse tingene snakket han aldri om til meg de siste 10 årene han levde. Det han var opptatt av, var 2. verdenskrig og sine bragder som en av "gutta på skauen" mellom 1940-1945. Disse hendelsene og opplevelsene ble han dekorert for etter krigen, og det var i dette han hadde hele sin identitet. Han var krigshelt, og det måtte vi ikke glemme!

Det råeste ettermæle som finnes er det Jesus som står for. Hans lære, ord og gjerninger for ca 2000 år siden, står sterkere i dag en noen gang tidligere. Han satte så dype spor, at i dag er det om lag 1/3 av alle mennesker på jorden som kaller seg kristne og forsøker å følge i hans fotspor og etterfølge det han lærte oss.

Han preger fremdeles kulturen vår, litteraturen vår, språket vårt, og ikke minst måten vi betrakter andre mennesker på. Med tanke på å sette spor etter seg, finnes det ikke maken til Jesus. Det er ingen i nærheten engang. Jeg lurer på om han visste alt dette da han levde og virket i og rundt Galilea for 2000 år siden!?

Det er i grunnen opp til deg og meg, her og nå, og investere i det som skal bli vårt ettermæle.

Jan Erik Larssen

Musikk: Carola – "Himlen i min famn"