Den svenske forfatteren Sigge Eklund fortalte i podkasten "Alex & Sigge" rett før jul om noe av det koronatiden har gjort med oss. Han sa at da alle måtte trekke seg inn, til skjermene, tv-seriene og zoom-møtene, så ble det ikke stille, tvert imot.
I disse digitale flatene er kaklingen og bråket så konstant at det Eklund kalte «stemmen fra den andre siden» stilnet. Altså mystikken, anelsen, dette «noe mer», ble vanskeligere å høre. Han sa: «Og uten stemmen fra den andre siden savner vi kompass».
Og det fikk meg til å tenke, for i vår tid løfter vi jo stadig frem jakten innover i oss selv og følge vårt eget hjerte og sånn. Men kan det også være en idé, å lytte utover?
I Oslo er det sykt mye folk i Marka dette året. Svenskene oppsøker den svenske naturen, og finnene, den finske. I boken «Granskogsfolk» skriver professor David Thurfjell om svenskers opplevelser i skogens katedral og om at mange finner gjør erfaringer i naturen som de egentlig ikke har språk for.
Du og jeg har uendelig tilgang på stemmer som bråker i alle kanaler rundt oss i dag. Men under alt som roper ligger en skjørere stemme fra den andre siden, som vi kanskje må inn i stillheten eller ut i skogen for å høre.
Jesus snakket til vennene sine, av sitt eget folk, som kunne se og ta på han. Men så begynte han å snakke om at når han ikke lenger var fysisk der, så kom han til å fortsette å snakke. Og da ikke bare til sitt eget folk, men også til helt andre folk, på helt andre steder.
Han sa: Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min stemme (Johannes 10:16)
Dette kan høres rart ut jeg skjønner det, men jeg tror at i sprekkene og mellomrommene i vår verden. I sekundene uten fotfeste, bønnene uten ord og i katedraler av trær og himmel, så er Guds stemme der.
Andreas Hegertun
pastor i Filadelfiakirken Oslo
Musikk: Sigrid Moldestad – «Song til deg»
