På et museum i New York sitter en kvinne på en stol. Et par meter foran henne står en annen stol, vendt mot henne. Nå inviterer hun publikum, en etter en, til å sette seg på den andre stolen.
De skal ikke si noe, ikke ta på hverandre. De skal bare sitte og se på hverandre. Kvinnen er den serbisk-amerikanske performance-kunstneren Marina Abramovic, og eksperimentet vekker oppsikt over hele verden.
Det å holde blikket til en annen er ikke alltid så enkelt. Det er fort gjort å trekke blikket til seg, eller se en annen vei. For det å se på hverandre er ganske intenst.
Ordet blikk kommer fra det tyske ordet blitz – som betyr lyn. Et lynnedslag er kraftfullt, men det er fort over. Slik er det som regel med blikk også. Dessuten er det mye som kjemper om vår oppmerksomhet, det er mye som glitrer og blinker og roper høyt for at vi skal se akkurat dit.
Da er det ikke så rart hvis vi flakker med blikket i alle retninger. Derfor ville Marina Abramovic utforske hva som skjer når vi tør å holde blikket festet – over tid.
Så: I løpet av tre måneder satt hun der på stolen sin, og stirret inn i øynene til over femten hundre mennesker – unge og gamle, kvinner og menn. Og da oppdaget hun noe fint.
I biografien sin skriver hun at hun følte en dyp tilhørighet til alle sammen – hver eneste en. Ja, hun følte en gjensidig og ubetinget kjærlighet overfor alle disse fremmede. Hun erfarte altså at det å holde blikket over tid, skaper kjærlighet og tilhørighet. «Det er noe av det sterkeste jeg noen gang har opplevd», sier hun.
I en av de fineste tekstene i Bibelen, står det at Gud har festet sitt blikk på oss – og Gud slipper det ikke. Selv om vi synes det kan være vanskelig å få øye på Gud, eller holde blikket festet på han - så har Gud ingen problemer med å finne oss. Gud har holdt blikket sitt festet på oss siden vi lå i vår mors mage. Om vi sitter eller står, om vi ligger eller går - så vet Gud det.
For noen høres det kanskje skummelt ut - at vi er overvåket. Men Guds blikk er ikke et dømmende blikk, det er et kjærlig blikk som våker over oss – og som vil oss det beste.
Derfor synes jeg det er godt å tenke at Gud ser meg hver eneste dag. Og tanken hjelper meg til å prøve å holde mitt blikk festet på de menneskene som betyr noe for meg. Og på Gud. I håp om at Marina Abramovic har rett: At det oppstår en gjensidig kjærlighet og tilhørighet til de vi gir oppmerksomhet til - over tid.
Kjetil Gilberg
pastor i Kraftverket menighet i Oslo
Musikk: Odd Nordstoga «Bestevenn»
