Morgenandakten onsdag 12. juni

Sterk dame

Silje Kivle Andreassen
Foto: Camilla Kofoed-Steen

Matt 15, 21–28

En av de modigste damene jeg vet om, kan jeg ikke navnet på. Jeg vurdere å kalle henne Rosa eller Gina eller kanskje Greta, og hvorfor skal jeg si litt senere. Selv om jeg ikke vet hva hun het eller hvordan hun så ut, så vet jeg at hun var skikkelig tøff!

Denne damen hadde en datter som var syk. Hva slags sykdom vet vi ikke, det står at hun var plaget av en ond eller en uren ånd. Kanskje var det en psykisk sykdom, en depresjon eller personlighetsforstyrrelse? Eller kanskje hadde hun influensa? Det er anskelig å si.

Men det som er sikkert er at denne damen, denne moren, var svært bekymret for datteren. Hun satset alt på å få Jesus sin oppmerksomhet, og da hun hørte at han var i nærheten oppsøkte hun ham.

«Jesus hjelp meg! Datteren min er plaget av en ond ånd. Du kan gjøre henne frisk.» Da sier Jesus noe jeg synes er helt forferdelig. Jeg skjønner nesten ikke at det går an, men det forteller oss mye om hvordan det var mellom de ulike folkeslagene på den tiden Jesus levde.

Jesus sier: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene». Er det mulig? Nå har vi hørt mye rart fra personer som har viktige tillitsverv også i våre dager, men fra Jesus? Nei, det er drøyt at han kan være så diskriminerende. For det er jo det han er! Han kaller denne damen for en hund, bare fordi hun tilhører et annet folkeslag enn ham selv.

Det er krise. Eller – det ville vært krise om ikke denne damen var så rask med replikken som hun viste seg å være. Hun tar makten i samtalen tilbake i det hun går rett inn i det diskriminerende bildet og bruker det til sin fordel: «Herre, selv hundene under bordet spiser jo smulene etter barna.» Tenk å være så rask i hodet, kjapp i replikken og så utrolig modig! Å, jeg drømmer om å være akkurat like snartenkt og like modig – ikke la meg vippe av pinnen når noen prøver å holde meg eller andre utenfor. For ei dame!

Og så ble det jo som hun ønsket seg. Det ser ut som at Jesus ikke bare lot seg imponere og forbløffe – han lot seg også straks overbevise. «Gå hjem, den onde ånden har forlatt din datter».

Der har jeg forbildet mitt! Bare synd at vi ikke har navnet hennes. Det var derfor jeg lurte på om vi skulle kalle henne for Rosa etter Rosa Parks, som kjempet for fargedes rettigheter i USA. Eller Gina etter den norske kvinnesakskvinnen Gina Krog. Men aller mest kunne jeg ønske å kalle henne Greta, etter den modige og slagkraftige klimaforkjemperen Greta Thunberg.

Silje Kivle Andreassen

sokneprest i Homlia menighet

Musikk: Marthe Wang - «Størst av alt»