Forkynneren 3, 1 - 4
Å lage lister er populært. Lister over steder man burde besøke, bøker man burde lese og filmer man burde se. Noen ganger ser vi også lister over hva folk angrer på i sine siste dager.
Ulike undersøkelser lander slående likt: Mange angrer på at de ikke levde det livet de egentlig ønsket å leve. Og mange angrer på at de brukte for mye tid på jobb og for lite tid med sine kjære og nære.
Å våge å leve kan ta et liv å lære. Det kan brenne i magen før man sier meninga si høyt, derfor lar mange være. Ilden i hjertet slukker ikke av den grunn. Mange ungdomma har valgt utdanning og yrke ut fra forventninger og foreldres ønske framfor egne drømmer og evner. På sykehjem landet over finnes folk som aldri har fortalt noen at de blir forelska i mennesker av samme kjønn. Ufullendt er slettes ikke det samme som ulevd, men på et tidspunkt skal vi alle gjøre regnskap for hvordan vi valgte å leve – blant de valgene vi hadde.
Hvordan vi lever handler ikke bare om barrierer vi våger å bryte, eller hvordan vi som enkeltmennesker og valgene vi har gjort blir tatt i mot av andre. Det handler også om hvordan vi som samfunn skaper rom for å velge våre liv. Hvordan balanserer vi behovet for inntekt og produksjon med frihet, helse og fritid? Skal vi ta ut all vekst i penger, eller har vi rom for å jobbe litt mindre? Tør vi å ta vare på felles fridager og fritid eller lar vi arbeid, krav og andres forventninger okkupere stadig mer av livet?
Alt har sin tid,
det er en tid for alt
som skjer under himmelen:
2 en tid for å fødes, en tid for å dø,
en tid for å plante, en tid for å rykke opp,
4 en tid for å gråte, en tid for å le,
en tid for å sørge, en tid for å danse,
Det her står i Forkynneren.
På et tidspunkt skal vi alle se tilbake på valg vi tok og de valgene vi måtte ta. Valg som gir konsekvenser for andre, både våre nærmeste og vår neste. Min far var blant dem som bekreftet et ønske om å skulle levd livet annerledes. Jeg husker godt da han i løpet av sitt sykeleie fortalte at han ville ha tilbragt færre overtidstimer på jobben og hatt flere timer med oss om han kunne velge på nytt. Han skulle ønske at større del av tida hadde gått til det aller kjæreste fellesskapet. Ungan sine. Ho som han elsket og som han gjentok navnet på i sine aller siste åndedrag.
Skal vi ikke heller leve dette livet?
Kirsti Bergstø
sosialarbeider og nestleder i SV
Musikk: Åge Aleksandersen - "Lys og varme"
