NRK Meny
Normal

Morgenandakten onsdag 11. mars

Memento mori - husk din dødelighet

Andreas Hegertun

En av alle de meningsfulle sidene ved det å være pastor er å forrette begravelser. Dette høres kanskje merkelig ut, men når det er gamle kristne mennesker som har sovnet stille inn, mette av dager, gleder og utfordringer, så blir jo opplevelsen ofte mye mer enn bare sorg. Da er det også takknemlighet for det gode avdøde har betydd, og sunn ettertanke for oss som er igjen.

Jeg kan småløpe fra barnehagelevering, saksmøter, nyheter og raske beslutninger inn i en gammel kald kirke for å forsøke å oppsummere et liv, male et bilde av et menneske og få snakke med de som er igjen. Da går jeg nesten alltid takknemlig og mer fokusert ut etterpå.

Og det høres kanskje rart ut, men å være i en begravelse der man ikke er veldig personlig knyttet til den avdøde tror jeg faktisk kan være litt sunt for oss. Fordi en sånn stund kan hjelpe oss til å zoome litt ut hvordan vi ser på vårt eget liv. Eller sagt med andre ord: Evaluere hvordan fortellingen om ditt liv kommer til å bli?

Det var nok denne visdommen senatet i det gamle Roma ville formidle da de innvilget seirende hærførere triumftog gjennom Romas gater. For i all pomp, prakt og hyllest la de inn et lite skår i gleden. Triumfatoren på sin gylne vogn ble æret av folkemassen, men det skulle det alltid stå en til på vognen. En slave som holdt seierskransen over hodet på hans mens han hvisket i øret: ”Husk, du skal dø! Husk, du skal dø!”

Hvorfor skulle han høre det på sin største dag? Og hvorfor skal du høre det til morgenkaffen i dag?

Poenget er at selv om du nå skulle stå midt i noe som blomstrer, pulserer og driver deg videre, så kommer det dager etter dette. Og det som i dag ser ut til å vare for alltid, kommer en dag til å forsvinne som snøen om våren og realitykjendiser.

Og hva blir da stående?

Blant ruiner og middelalder-levninger på Brygge-museet i Bergen, henger det nederst på en vegg en liten, uanselig rune-pinne fra 1200-tallet. «Ingebjørg elsket meg da jeg var i Stavanger.» står det på den.

Og jeg tenker det er sant. Sikkert sant om Ingebjørg i Stavanger på 1200 tallet og sikkert sant om deg og meg. Det vi elsket, blir stående.


Apostelen Paulus visste lite om at akkurat disse ordene kom til å siteres i nesten alle bryllup oppe ved Nordpolen to tusen år senere. Men han skrev dirrende til sine venner i byen Korint, om hva som aldri blir borte.

Han skrev: Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten. (1 Kor 13,13)

Folk kan ha mange meninger og ymse erfaringer med oss kristne. Men nesten ingen har fortsatt noe vondt å si om han som forandret menneskehetens historie mer enn noen andre; Jesus Kristus.

Sannsynligvis fordi ingen har elsket som han. Eller som det står, ”ingen har større kjærlighet enn den som gir livet sitt for vennene sine”.

Gratulerer med en ny dag, la oss bruke den til noe som ser meningsfullt ut i et skikkelig langt perspektiv.

Andreas Hegertun

Musikk: Odd Nordstoga - "Sjel og sang"