Matteus 26, 36-39
Jeg satt en fin vårdag på bussen opp til Sinsenkrysset og titta ut ruta, da jeg så disse ordene spraya på en vegg: "Livet er en dans på nevroser."
Det syntes jeg var deilig å lese. Et lite oppgjør med det vanlige uttrykket – at livet liksom skal være som en dans på roser. Uttrykket kommer fra middelalderen da det var vanlig å strø roseblader på dansegulvet når det var fest.
For oss som har vært ute en vinternatt før, blir begrepet nesten ironisk. Eller, vi vet at det gjelder iallfall bare perioder av livet, at livet er en dans på roser.
For vi møter så mange dager hvor livet ikke føles bra – hvor vi møter ting utenfra som skader oss, eller, som i dag – dagen vi markerer verdensdagen for psykisk helse – så vet vi at det kommer ting innenfra oss selv som skader oss. Tunge tanker, eller tanker vi ikke kjenner igjen som oss selv. Jeg hørte et barn si det så fint: "å være psykisk syk, det betyr å være syk i tankene sine. Da må man kanskje på tankesykehuset."
Det er så enkelt og så vanskelig som det: man kan bli syk i beina, i magen, i hjertet, og man kan bli syk i tankene sine. Livet kan bli som en mørk natt.
Kvelden før Jesus døde hører vi om hans mørkeste natt: Han går sammen med sine venner til en hage, og ber dem om å få være litt alene. Også sitter han og ber til Gud: Jeg vet Gud at jeg skal dø i morgen, at dette er viktig – ja at dette er grunnen til at jeg har kommet hit. Men hvis det er mulig, kan du la meg få slippe?
Han hadde angst, han var i mørket og alene – og han ba Gud om å få slippe alt det vonde. Noen har lurt på hvorfor i all verden han ba om dette, hvis han var Guds sønn på ekte så ville han vel ikke være så feig og be om å få slippe?
Men så vet vi, at hvis det ikke hadde vært sånn, at Jesus heller ikke ville møte det vonde, så hadde han ikke vært helt menneske. Han hadde ikke vært akkurat som oss og virkelig fått føle de tingene vi føler – han hadde ikke virkelig forstått oss, for noen ting kan man bare forstå ved å oppleve det.
Dette forteller oss noe viktig: at Gud er en Gud som forstår. Som har opplevd alle ting, som ikke bare har danset på roser, men også sett inn i og fått føle på det mørkeste mørke.
Linda Aune Aurdal
prest i Stjørdal og Værnes kirke
Musikk: Trygve Skaug - "Det går over"
