For et par måneder siden besøkte jeg Haiti – et land i Karibien. Haiti er et av verdens fattigste land. Det ble rammet av en annen naturkatastrofe, et stort jordskjelv, for 4 år siden. Jeg deltok på en studietur for Kirkens Nødhjelp for å se hvordan de har fått hjelp til å bygge opp igjen landet etter den ufattelige tragedien. Ca. 300 000 mennesker omkom, og en tredjedel av befolkningen på 10 mill ble berørt.
Da vi kom til Haiti, og fikk se forholdene der, tenkte jeg det samme som Jesus må ha tenkt mange ganger: ”Hvor skal jeg begynne?!” Det var så mye nød og elendighet, og så mange som trengte hjelp – både på Jesu tid i Palestina, og på Haiti i dag. Jeg kjente på fortvilelse og håpløshet.
Jesus så alltid enkeltmennesker i den store folkemengden. Det øver jeg meg også stadig på. Noen ganger er det vanskelig – når det er så mange som er berørt, og som trenger hjelp. Men andre ganger er det lett. Som den gutten jeg møtte da vi besøkte Viva Rio sitt prosjekt i et slumområde i hovedstaden Port-au-Prince. Her samles gutter og jenter til dans og annen fysisk aktivitet, for å få dem vekk fra gata, og gi dem et meningsfullt tilbud. Midt under ei danseoppvisning oppdaget jeg ham – en liten gutt med ei altfor stor T-shirt. På ryggen stod det skrevet: ”I am the Hope!” Jeg er Håpet. Det er så sant, tenkte jeg. Livet går videre, også etter ei katastrofe, og ungene er håpet for framtiden.
Håpet ligger også i det sterke fellesskapet som oppstår i en krisesituasjon. Jeg ser stadig hvordan det beste i oss mennesker kommer fram når det skjer en katastrofe. Da bryr vi oss om hverandre, og stiller opp med omsorg og nestekjærlighet. Det håper jeg de menneskene som nå er rammet, får erfare.
Odd Eidner
Musikk Tro ditt hjärta om godt Ulla Carin Börjesdotter