Da jeg var ungdom, var mora mi bekymra for at jeg var så lat. Langt inn i tjue-åra strakk det seg, hun lurte på hvordan det skulle gå med meg, som var så slapp, så tung å be og gadd så lite?
Denne bekymringa var det få andre enn Mamma som forstod. For jeg var jo en iherdig skoleelev, engasjerte meg i organisasjonslivet og var speiderleder, leste mange bøker helt frivillig. Og sånn har jeg egentlig fortsatt, kalenderen min er full av gjøremål. Jeg har alltid noe å gjøre.
Likevel hadde mamma på et vis rett. Jeg tror nemlig hun kjente seg igjen i meg, og det var derfor hun så noe som var og er ganske usynlig. For ja. Det jeg aller mest ville, og fortsatt vil, er å ligge på sofaen og spise potetgull. Jeg har aldri skjønt det der med å lytte til kroppen. Hadde jeg lytta til kroppen hadde jeg sovet ti timer i døgnet og ellers ikke gjort stort.
For min naturlige impuls er latskap. Det vil si, mitt naturlige syn på livet, det jeg tenker når jeg ikke prøver å oppdra meg selv, er at livet er grunnleggende meningsløst. Derfor kjenner jeg også en sterk dragning mot virkesløshet, en fristelse. Det er ikke vits i å gjøre noe.
Min latskap er med andre ord ikke en fornøyd hvile. Den innebærer ikke å kose seg. Min latskap er stemmen som sier at livet er ørkesløst, at jeg ikke kan gjøre noe med det og derfor bør forholde meg likegyldig til alt. En slik form for latskap er ikke deilig, den er apatisk, og hvis jeg lystrer den trekkes jeg enda lenger ned.
Men dette er ikke hele sannheten om livet. Det vet jeg. Jeg trenger å hentes ut av de negative tankene. Og i mitt liv er det sånn at den eneste medisinen som virker mot å ligge på sofaen er å la være å ligge på sofaen.
For å unngå å oppleve meningsløshet, må jeg skape mening. For å slutte å være likegyldig må jeg engasjere meg. Ja, fordi latskapen er så sterk i meg, må jeg kjempe mot den hver dag. Vi som er late er noen ganger de mest arbeidsomme og energiske.
Jeg er lat. De fleste arbeidsoppgaver koster meg mye. Like fullt ville jeg aldri sagt opp jobben, selv om jeg ikke trengte pengene. For jeg er et menneske som ikke har godt av å kjede meg. Jeg har det dårlig med min lediggang og jeg trenger å trengs. Den milde tvangen som får meg til å jobbe, til å gjøre noe for verden, gjør at livet kjennes lettere å leve.
For ekte latskap, ekte dødssynd-latskap, det er å verken se verdien av arbeid eller verdien av hvile. Latskap er å verken verdsette hvilen eller arbeidet. For begge deler trengs, begge deler er godt for oss. Hvilen er det aller første bibelen omtaler som hellig. Hvorfor? Vi trenger å hvile, ja, Gud selv hvilte etter at skapelsesarbeidet var fullendt.
Den grunnleggende latskapen, som sier at ingenting har noen hensikt, den spotter livet selv. Jeg tror at Gud har skapt oss til dette dyrebare livet – og om det ikke kjennes så dyrebart kan det hende at det er jeg som må gjøre noe med det.
Åste Dokka
prest og redaksjonssjef i Vårt Land Forlag
Musikk: Beate Slettevoll Lech - "I kveld"
