Min farfar var en meget nøktern småbruker fra Lofoten. Om du kjenner typen vil du vite at det ikke akkurat var flust av utskeielser rundt han. Men en av farmors store gleder var å tenne mange levende lys.
Dette ble kommentert til farfar: Så hyggelig det er at ho mor tenner så mye levende lys! Han så seg rundt og svarte bekymret: ”Jau jau, men det går my fyrstykk..”
I ettertid har vi ledd mye av farfar for det, men av og til tenker jeg at et sted her lever vi alle livene våre? Mellom det vi synes er vakkert, og det vi synes er praktisk. Mellom det vi ønsker, drømmer om og håper på den ene siden. Og vår erfarings harde realisme på den andre.
For har ikke du også hørt noen fortelle om en ambisjon eller drøm de har og så tatt deg i å tenke: Særlig! Du kan for den del sitte i et bryllup, høre store løfter og tenke: Jau jau, men vent til boliglån og våkenetter. Vent til harde ord og tause dager.
Men du, har vi ikke også en side i oss som sier, vi har fri, la oss reise. Det er mørkt, la oss tenne massevis av levende lys. Vi er forelsket, la oss elske.
I Norge er vi stolte av vår nøkternhet. Og det er mye bra i den. Bra at vi sparer oljepengene våre i fond til regnværsdager. Bra at vi ikke alltid strør om oss med komplimenter vi ikke mener og forteller folk vi ikke kjenner at vi elsker de.
Men den australske sykepleieren Bronnie Ware dokumenterte gjennom mange års arbeid med døende pasienter, hva de angret mest på ved dødsleie. Og tro det eller ei, det var ikke ukontrollerte sløsing med fyrstikker som kom opp da.
På tredjeplass over det de gjerne skulle gjort annerledes var: Jeg skulle ønske jeg hadde hatt mot til å uttrykke hva jeg egentlig følte. Fordi vi holder igjen. Fordi vi ikke vil dumme oss ut. Fordi vi ikke vil bli avvist.
På andreplass kom det samtlige mannlige pasienter uttrykte: Jeg skulle ønske jeg ikke hadde jobbet så mye. De savnet det de ikke fikk av tilstedeværelse i livet til barna og de de var glad i.
Og så på førsteplass, som det pasientene angret aller mest på da livet ubønnhørlig var over kom: Jeg skulle ønske jeg hadde hatt mot til å leve mer ærlig mot meg selv, at jeg ikke hadde være så styrt av andres forventninger.
Jeg tror på en Gud som skapte verden. Jeg vet ikke akkurat hvordan, når og sånn, som man ofte diskuterer. Men jeg tror det viktige nettopp er at Gud skapte. Og fordi han skapte det godt, kan vår grunnholdning være å omfavne livet, som det er. Og ikke tenke så mye på alt vi vil unngå og som kan gå galt. Som vi vil tenke på at akkurat i dag, akkurat nå, er en mulighet, jeg i takknemlighet vil gripe.
Andreas Hegertun
Musikk: Maria Solheim - "Jeg er i herrens hender"
