På Præstvegen ved hans barndomshjem i Ringsaker ble det åpnet nytt Prøysen-hus. Trubaduren, forfatteren, visesangeren, barnetimeonkelen og den folkekjære Kjempen har blitt hedret som fortjent ,- og vi har fått fornyet hvilken stor formidler han var.
Det er få som skildrer mennesker, natur, relasjoner og livet som Prøysen. Når han skriver om barndom, voksenliv og alderdom kjenner vi oss igjen. Ordene hans om livet og kjærligheten skaper gjenkjennelse. Hans milde blikk på menneskelivet skildret med lun humor, treffer som varme berøringer. Tekstene hans løfter og de åpner, de går til hjertet og blir værende der. Prøysen løftet opp de små og gjorde det hverdagslige verdifullt. Hos ham var den første løvetannen like stor som den dyreste bukett, lillebror hadde vel så mye livsvisdom som sine større søsken, Jørgen Hattemaker var like betydningsfull som Salomo og graset var like grønt for æille. Uten formaninger eller moralisme formidler Prøysen viktige verdier og livsvisdom, og tekstene hans har gitt mange håp og livsmot.
Mye av hans diktning har også kristen påvirkning, og han referer ofte til bibelsk kjernestoff. Ikke minst visa om Jørgen Hattemaker og kong Salomo inneholder godt kjennskap til bibelhistorien og til kristne verdier om likhet og at alle er like verdifulle.
Inspirasjonen til en av sine mest kjente sanger fikk Prøysen på morens dødsleie. Han var sterkt knyttet til moren, og da han besøkte henne på det siste skal han ha minnet henne om det hun selv pleide å si; ”du veit det Alf, at vi skal få en dag i morra”. Dagen etter hennes død skrev han det første verset av den kjente sangen «du skal få en dag imorra, som rein og ubrukt står, med blanke ark og fargestifter tel», og han betraktet visstnok dette verset som en salme som peker på Guds tilgivelse. Og det er noe i dette «suset over furua» som gjør at tankene går til Gud og til Hans tilbud om å gjøre ting godt igjen og starte helt på nytt med blanke ark.
For vi kludrer alle innimellom til livene våre. Vi har behov for ny begynnelse, for nye muligheter, for tilgivelse og for å få starte om igjen. I dette såre rommet holder Alf Prøysen håpet om ny framtid levende. Det kalles nåde og kommer alltid med blanke ark og fargestifter til.
Per Anders Nordengen
Musikk: Alf Prøysen - «Du ska få en dag i mårå»