. Men når Jesus snakker om seg selv som vintreet og oss som greinene, så henger jeg med likevel. “Jeg er vintreet,” sier Jesus, “den som blir I meg og jeg I ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre.” Total avhengighet.
Det er litt provoserende. I hvert fall hvis vi bærer med oss en bitter ettersmak av forkynnelse som alltid skulle snakke mennesker ned og Gud opp, og fortelle oss hvor håpløse, hjelpeløse, bortkomne, elendige vi mennesker er uten Gud. “Uten meg kan dere ingen ting gjøre.” Finn Skårderud har beskrevet de kristne som “de ydmykes elite”, og beskriver en mann som fikk et anfall av troslyst, men det gikk fort over, for “så liten orket han ikke bli.” En slik forkynnelse oppmuntrer jo ikke akkurat til å gå ut og elske vår neste I ord og handling og bidra til en bedre verden, eller hva? Det må gå an å framsnakke Gud uten å skulle gjøre mennesket så uendelig lite og svakt?
Det går an. En av mine muslimske Facebook-venner skrev på veggen sin at “den som kneler for Allah, kan stå oppreist for hvemsomhelst.” Slik er det også med Gud innenfor en sunn, kristen forståelsesramme. Å knele for Gud handler ikke om å forakte eller snakke ned seg selv eller andre mennesker. Tvert imot. Mennesket er skapt I Guds bilde, og “lite ringere enn Gud”, sier Bibelen. Å knele for Gud, å vite meg avhengig av Gud, er samtidig å tro på at Gud har skapt meg, kjenner meg og elsker meg. At Gud har gitt meg evner og muligheter, og ikke gjør forskjell på folk.
“Jeg er vintreet,” sier Jesus, “den som blir I meg og jeg I ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre.” Mange av mine nærmeste tror ikke på Gud. De er nydelige mennesker, som gjør mye godt og viktig her I verden. Jeg tror Gud virker gjennom dem også. Selv om de nok ikke vil definere seg som vintre-greiner. Men jeg tror mitt liv bærer frukt når jeg er grein.
Sunniva Gylver
Musikk Lov Jesu namn Sigvart Dagsland