NRK Meny
Normal

Morgenandakten mandag 7. november

Å passe inn som man er

Hanne Elstrøm
Foto: Brith Dybing / NRK

Det finnes ikke noe verre enn å ikke høre til noe sted. Stå utenfor. Ingen som vil ha deg med på leken. Det er rart egentlig. De aller fleste av oss har blitt heiet frem i livet. Vi har fått ha en helt egen plass i vårt univers der vi var sentrum i leken. Lenge. Det sier seg selv at livet treffer oss alle som en murstein på ett eller annet tidspunkt.

For der ute er verden full av andre mennesker som har hørt akkurat det samme: "Du er den aller beste!" Plutselig blir utfordringen å passe inn. Ikke være for synlig. Ikke være usynlig heller. Være akkurat passe. Jesus passet ikke inn. Han var ikke "akkurat passe" i det hele tatt.

Jesus ble for ekstrem. Han ble svær! Han ble for mye! Han spiste for mye, drakk for mye og hang sammen med folk som var for mye av alt, tollere, horer, syke. Ensomme mennesker. Annerledes.

Foran han hadde Johannes gått for å rydde veien. Han var heller ikke akkurat passe. Han var for lite. Han spiste gresshopper og bodde i ørkenen. Det var for ekstremt.

I Markusevangeliet sammenligner Jesus menneskeslekten med barn som leken har gått helt i stå for! Barn som sitter på torget og spiller fløyte og synger sørgesanger men ikke får respons.

De leker fest og de leker begravelse. Ingen danser når de spiller fløyte. Ingen gråter når de synger sørgesanger. Ingen bryr seg helt enkelt. Verken om min glede eller sorg. Likegyldighet. Verken for mye eller for lite. Men er det akkurat passe, egentlig?

Å leve er å miste fotfeste for en stund.

La seg rive med!

La seg begeistre!

Respondere!

Våge å ta egne valg. Våge å feile.

Våge å ikke alltid gå i oppmerkede løyper.

Våge å falle og reise seg igjen.

Våge å være både for mye og for lite.

Finne en form for balanse som gir

styrke nok til å feile.

Og mot nok til å mislykkes.

Der vi kan glede oss over egne og andres seire og ha forståelse for

og medfølelse med andres nederlag.

Ha medfølelse meg oss selv. Gi oss selv nye kjangser …

Danse til fløytelåten. Synge med i sørgesangene.

Være med på leken i eget og andres liv.

Gud går med.

Gjennom byens gater. Inn i alle våre rom og våre liv.

På torgene og plassene.

Gud danser når vi spiller fløyte og gråter når Han hører våre sørgesanger.

Aldri er han likegyldig til våre liv.

Verken i det som er mye eller lite.

Hanne Elstrøm

Musikk: Eva Dahlgren - "Lev så"