Filipperne 1,3-11
"Nasjonalromantikk", leste jeg på bursdagsinvitasjonen jeg stod med i hånden. Det var da utgjort. Endelig stod jeg på gjestelista, og skulle få møte så mange folk jeg beundra; kunstnere, designere, trendsettere i byen. Men så inviteres det til "temafest"! Jeg som hater å kle meg ut. Som ikke kan fordra karneval!
Men jeg ville så gjerne gli inn, så det var bare å la det stå til. Vise at jeg ikke er så traust og kjedelig likevel. Et nasjonalromantisk kostyme måtte jeg vel kunne fikse? Ja visst! Jeg fant klær på bestemors loft, fikk hjelp med symaskinen, og endte opp med et ekstremt antrekk som ville gjort både Per Spelmann, Espen Askeladd og enhver elg i solnedgang misunnelig.
Så kommer jeg til bursdagfesten. Litt seint, for det tar tid å kle seg ut. Jeg hører musikken fra trappa og strener inn i festlokalet. Der står disse stilige folka jeg så gjerne ville bli bedre kjent med lina opp, småpratende langs veggen. Jeg når akkurat å henge fra meg jakka før jeg oppdager det. Ja, du kan kanskje gjette hva?
Jepp. Jeg er den eneste som har kledd meg ut! Temafest betydde visst ikke karneval i dette miljøet, men å sette et kakeflagg i brystlommen på Armanidressen, eller pynte designerkjolen med en antydning av rødt, hvitt og blått.
Jeg har lyst til å bråsnu, men er allerede oppdaget. 45 blikk er rettet mot meg, som alle sier det samme; "Hvem er han, og hva i all verden er det han har tatt på seg?" Hadde jeg bare hatt noen vitser på lager. Vært en litt festlig type. Men jeg er jo ikke det. Jeg har jo kledd meg ut av bare én grunn, nemlig å gli stille og rolig inn i mengden. Kan du tenke deg noe verre?
Det kan du nok, men da jeg fortalte denne historien til en del av ungdommene som ble konfirmert i går, ristet flere av dem på hodet. Det finnes ikke noe verre enn å ikke passe inn, vil mange 14-15-åringer hevde!
Men så er det jeg kan berolige konfirmantene. Det ble nemlig en kjempegøy bursdag. Nettopp fordi det var umulig å gli inn i mengden. I dette antrekket var det nytteløst å prøve å late som jeg var helt lik de andre. I stedet kunne jeg faktisk slappe av, slippe å ta meg selv så høytidelig.
Det er ikke bare de som ble konfirmert i går, men stadig flere av oss, som bruker atskillige krefter på å passe inn, ja, nærmest gå i ett med våre omgivelser. Som til og med skammer oss over hvem vi er, når vi må innse at vi ikke lever opp til idealene vi har satt oss.
Men kanskje er det sånn, ikke bare i en uskyldig bursdagsfeiring, men ellers også, at det ikke er sikkert det er så farlig om en ikke er helt lik de andre? Om en bommer på antrekket? Tråkker i salaten? Blottstiller noen mangler?
Bibelen er fylt av et frodig persongalleri. Vi mennesker er skapt både like og unike. Jesus ga rom for både små Sakkeuser i trærne, bortkomne sønner, utstøtte tiggere, frimodige Mariaer, utålmodige fiskere, og tørste bryllupsgjester. Kan vi anerkjenne våre ulikheter, i stedet for å mobbe hverandre for det som skiller? Vise hverandre at vi alle er gode nok akkurat sånn som vi er?
Tor Magne Nesvik
prest og utviklingsleder i Stavanger kirkelige Fellesråd og Stavanger bispedømme
Musikk: Marion Ravn – "Nerven i min sang"
