- Hva skulle jeg gjort annerledes?
Det er spørsmålet som jeg ofte møter, bare jeg kommer nært nok innpå folk. Det er så mange som bebreider seg selv. For at de ikke har gjort nok. Ikke har ringt så ofte som en skulle. Vært til stede for sine nærmeste. Kanskje har vært for streng. Eller skulle ha vært litt strammere i tøylene.
Noen kan aldri tilgi seg selv. For det de gjorde. Eller det de ikke gjorde.
For en stund siden møtte jeg et par som hadde mistet sønnen sin. Vi snakket mye om det som hadde hendt. Om han som var borte. Og etter hvert – hvordan følte de det nå?
Der var besteforeldre. Mamma. Pappa. Søsken. Jeg trengte egentlig ikke spørre. De ville svart det samme. Selvfølgelig tenker vi: "Hva skulle vi gjort annerledes?"
Jeg skal ikke late som at jeg er psykolog. Men vi vet det nok alle sammen. Selvbebreidelser fører ingen steds. Vi kan alltid gjøre ting bedre. Men så lenge vi lever på denne jorda - blir det aldri perfekt. Noen ganger må vi bare si til oss selv; Jeg gjorde så godt jeg kunne. Og så er det å være menneske – et sårbart prosjekt.
Jeg tror på en Gud som vet hvordan det er å være menneske. Som har skapt oss med samvittighet. Det er en god ting. Men som også ser – at noen ganger står vi i fare for å fanges. Av anklager mot oss selv. Og at vi tenker for mye på; hva skulle jeg egentlig ha gjort eller sagt eller vært – ikke minst for mennesker jeg er eller var glad i!
Gud vet hvordan livet faktisk kan være. Også i den stille uke, denne påsken. Som ble så annerledes, og mer stille enn noen gang.
Vårherre, glatter ikke over det som har vært vondt. Skaperen tar oss for mye på alvor til det. Men ønsker så inderlig, at mennesker som bebreider seg selv, eller kjenner på skyld, skal få legge noe ifra seg.
Evangelisten Johannes sier det sånn: «Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.» (Joh 8,36) Det er Jesus sitt oppdrag. Ikke å tynge ned, men å sette fri.
Steinar Leirvik
sokneprest i Byåsen menighet
Musikk: Elisabeth Andreassen – «Danse mot vår»
