Salmene 103, 15 - 18
I går var jeg på kirkegården, og for et lyshav i høstmørket! Mange hadde benyttet Allehelgenssøndagen til å tenne lys på gravene til noen av sine kjære. Alle lysene vitnet om sorgen, savnet og minnene som vi bærer med oss. Samtidig lyste de også for å minne om håpet som vi må la skinne midt i mørket.
Dagen i går var en nyttig påminning om det helt uunngåelige; at livet har sin avslutning og at vi alle engang skal dø. For uansett om jeg liker det eller ikke, så er døden en like naturlig del av livet som fødsel. Allikevel har vi merkelig nok distansert oss fra den, og vi innretter livet som om døden ikke eksisterer.
Idag er døden flyttet fra hverdagslivet til sykehus og institusjoner, og vi holder den på armelengdes avstand ved å operere bort naturlige alderdomstegn. Døden er noe vi ser på film og som vi leker med på nettspill. Men mange hverken snakker eller tenker på den.
Erfaring fra eget og andres liv er at livet blir enda rikere, dersom det også leves med bevisstheten om at vi en dag skal dø. Å fortrenge livets uunngåelige utgang kan gjøre livet tyngre. For døden blir jo ikke borte selvom vi ikke snakker om den. Å sette tanker og ord på eksistensielle følelser som frykt for sykdom, fortvilelse, adskillelse, sorg, usikkerhet og dødsangst kan bidra til sunnere og sannere liv.
Det er ved å kjenne på disse følelsene at vi lever enda nærmere selve livet. Vi må våge å ta inn over oss at døden er uunngåelig. Smerten ved å være bevisst på at vi skal dø, er et av menneskenes adelsmerker, og det er mentalhygiene å forholde oss til det vanskelige og ukjente.
Troen på Gud tar ikke bort det ubehagelige ved døden. Men troen kan hjelpe oss til åpenhet om at livet på jorden en gang tar slutt, samtidig som den kristne troen bærer med seg tanken om at det er et liv etter dette. Bibelen har et usminket og ærlig forhold til døden. Døden er smertefull, men samtidig er det mye håp i Bibelens åpenhet om døden. I Salmenes bok står det at:
Dagene mennesket får, er som gress, det blomstrer som blomsten på marken. Når vinden farer over den, er den borte, stedet den sto på, vet ikke lenger av den. Men Herrens miskunn er fra evighet til evighet over dem som frykter ham.
Per Anders Nordengen
prest, forfatter og foredragsholder
Musikk: Bjørn Eidsvåg – "Verden e vakker"
