NRK Meny
Normal

Morgenandakten mandag 4. januar

Bønn

Tomm Kristiansen
Foto: Ole Kaland / NRK / Ole Kaland

Bønn. Det gir trygghet å be, men helt greit er det ikke.

På en kristen TV-stasjon henvendte nylig en mann fra Drammen seg og ba om forbønn. Han skulle ha bilen på EU-kontroll dagen etter.

Kirkebønnen er lang, vi ber for kongen og staten, godt og tjenlig vær. I Sør-Afrika hørte jeg nylig bønner foran studentenes planlagte demonstrasjoner mot regjeringen, at de måtte lykkes med sine krav. I Zimbabwe ber presbyterianerne for dronning Elisabeth, til tross for at hun ikke har vært dronning for dem på 35 år.

I 1991 åpnet ANC sin kongress i Druban med bønn, og det var ingen løs tekst. Jeg må nesten ta den på engelsk:

God Bless Africa;

Guard her children;

Guide her leaders

And give her peace.

På den tiden herjet volden i de svarte bydelene. En morgen blir mer enn tjue mennesker slaktet ned på forstadsbanen. En prest steg opp på ei ølkasse på stasjonen og ba om stillhet:

"La oss be", sa han, men for Guds skyld: "Ikke lukk øynene!"

De ba, og det ble ikke bedre. Ikke før den nye grunnloven var vedtatt, og Nelson Mandela ba folk holde fred. Han, og ikke Gud, stanset volden. Eller var det Gud, likevel. Som brukte Mandela. En Gud som er hjelpeløs uten våre gjerninger.

Der er prester som har velsignet våpnene, kirken har støttet krig. Men det var en prest, den tyske Dietrich Bonhoeffer, som ble henrettret for ha planlagt et attentat mot Adolf Hitler.

Jeg er vant med, fra andre land, å møte mennesker som takker Gud for at deres bønner om å overleve ble hørt. De reiste seg etter et jordskjelv, etter flom, tørke og ufred. Men de som ikke overlevde; ble ikke deres bønner hørt? Ble deres rop avvist av Gud?

Det er dem som takker Gud for helsa. Hva med dem som ba, og ikke ble friske? Er deres sykdom villet av Gud?

Det er dem som takker Gud for å ha lykkes og blitt rike. Alle nordmenn er rike. Er det Guds fortjeneste, fordi noen har bedt? Hva skal man da tro om de fortvilte bønnene fra gudfryktige sør-sudanere og syrere? Har ikke Gud hørt deres skrik?

Jeg tror på en annen bønn.

Jeg åpner mitt hjerte for Gud, og åpner sinnet. Jeg lytter om Han er der. Jeg tror Han er der. Og så vet jeg fra mitt eget liv at Gud verken gjør meg frisk eller rik. Men Han gir meg styrke til å utstå mismot, angst, smerte og resultatet av dårlige beslutninger. Og så tilgir Han meg, både min dumskap og smålighet, misunnelse og grådighet.

Tomm Kristiansen

Musikk: Anita Skorgan - "Det begynner å bli et liv"