Morgenandakten mandag 31. mai

En beroligende utsikt

Sindre Skeie
Foto: Erlend Berge

– Jeg må ut, tenker jeg. – Jeg må se noe annet enn stua og kjøkkenet og kaffekoppen og dataskjermen.

Jeg gjør ikke noe nummer av det. Jeg bare går ut i gangen, finner frem de slitte joggeskoene mine og roper inn i huset rett før døra smeller igjen:

– Jeg tar meg en tur!

Snart vil det kjennes bedre. Det gjør det alltid. For der hvor boligfeltet slutter, starter en grusvei som leder inn i skogen, og akkurat der kan jeg ser ut over et bølgende åkerlandskap, og da vet jeg at tungsinnet vil begynne å letne.

Når jeg nærmer meg, ser jeg at noe er hendt. Det er satt opp anleggsgjerder, på nøyaktig det stedet hvor utsynet er friest. Området som er gjerdet inn, er kanskje bare femti ganger hundre meter – gress og strå, litt busk og kratt, fire-fem små bjørketrær, og innimellom vokser det blåklokker, prestekrager, rødkløver.

På anleggsgjerdet ser jeg en plakat: «Her bygger vi åtte nye eneboliger».

I det samme legger jeg merke til en mann som sitter på huk i veikanten og kikker på en liten klynge av blåklokker. Han reiser seg opp, nikker høflig til meg og sier:

– Hva synes du om dette byggeprosjektet, da?

– Nei, svarer jeg, – det er jo litt dumt at bare noen få skal ha glede av utsikten her. Men det er vel en del av utviklingen. Jeg har i hvert fall ikke gjort noe for å fortjene en sånn utsikt.

Han venter litt, før han sier: – Ingen har spurt blåklokkene her hva de vil.

– Nei, hva vil de, da? sier jeg, mest for å være hyggelig.

– De vil bare blomstre, sier han. – Det er jo det blomster gjør, ikke sant?

Han kikker opp mot himmelen.

– Og fuglene, vet du hva de vil? fortsetter han, og svarer like godt selv: – Fuglene vil fly.

Jeg nikker igjen.

– Men vet du hva mennesket vil? sier han.

Jeg vet ikke helt hva han vil frem til, så jeg sier ingenting nå heller.

– Noen mennesker tenker som fabrikker. De bryr seg bare om det de kan bruke til noe. Det er ikke nok for dem at blomstene blomstrer, at fuglene flyr – eller at du får gå deg en tur på en litt grå dag.

Vi blir stående og se ut over landskapet sammen.

– Jeg må videre, sier jeg. – Men det var fint å snakke med deg. Er du her ofte?

– Jeg er her alltid, svarer han. – Du har bare ikke lagt merke til meg før. Men det er bare å se på fuglene på himmelen. Eller se på liljene på marken. Eller blåklokkene. De strever ikke og spinner ikke. Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem.

Sindre Skeie

Prest og forsker

Musikk: Tre små kinesere – «Blåklokkevikua»