Oscar Danielsons sang ”Besvärjelsen” fanger på en utrolig fin måte opp det mange foreldre går og kjenner på. Det er noen ting vi vil barna våre skal eie, det er noen ord vi vil skal bo i dem alltid; som at vi elsker dem. Som at de er fine som de er. Som at det er godt at de er til.
Hver gang vi har barnedåp i kirken kommer foreldrene bærende inn med barna, og alle reiser seg i respekt. Både fordi mesteren sa at de minste skal være de største blant oss, og fordi et nyfødt barn er et så stort under, -og en gave, at det føles riktig å reise seg. Og vi ber til Skaperen om at de skal bli bevart i Guds kjærlighet gjennom alt de skal gjennom.
Det er nemlig det vi gjør, vi kommer til å elske, og derfor kjenner vi igjen dåpsliturgiens standhaftige ord om Guds nåde, som barna døpes til. Nåde er den kjærlighet som tåler slamring i dører og sinte ord. Ja, ikke bare tåler, men som elsker da også. I dåpen bæres vi inn i Guds nåde, en kjærlighet som varer gjennom alt, -sterkere enn døden.
Og etter dåpen løfter vi barnet opp, og presenterer det for hele menigheten, viser det fram og sier at dette er Guds barn. Vi vet at det alltid kommer til å være dem som vil sette deg på plass, som vil nedskrive din verdi. Men du er Guds barn, lille venn. Sånne ting sier vi, så alle skal høre. -Som besvergelser i ordets beste forstand. Ord fra en Gud som vil være som en far og som en mor, gjennom tid og evighet. Som deler vårt behov for å hviske gode ord i sine kjære. Det er kanskje derfor så mange av oss døper barnet sitt, fordi vi vil dele kjærligheten, uroen, og omsorgen, med vår skaper. En som er større enn oss selv. En kjærlighet som er sterkere enn døden.
Nils Terje Andersen
Musikk: Oscar Danielson - ”Besvärjelsen”