«Synd»! - Det er kanskje det ordet som har ødelagt aller mest for kristen tro sitt rykte - i Norge. Absolutt ikke ufortjent - for mange har opplevd kristne slik en beskrev det: «Folk som går rundt med en nagende frykt for at en eller annen, et eller annet sted - har det morsomt».
I tillegg er nok følelsen av at kristne har vært mest opptatt av å bekjempe de syndene de selv ikke har slitt med. Derfor klang det så deilig da prestefruen i filmen «Så som i himmelen» ropte til mannen sin: «Det finnes ingen synd!»
Samtidig er virkeligheten at jeg i livet mitt kan si ting til kona mi som jeg aldri burde sagt og som sårer. Jeg kan overse barna mine og bare være opptatt av meg selv, når de virkelig hadde trengt meg.
Jeg kan bli selvrettferdig og hard mot folk istedenfor å tenke på at alle mennesker slåss kamper som jeg ikke vet om, og at jeg derfor heller burde vise medfølelse. Jeg kan synes det er fint når andre må ta grep - for å gjøre noe for klima, men hvis det kommer til at jeg selv skal spise mindre kjøtt eller noe sånt, da vet jeg ikke lenger.
Poenget jeg vil våge denne morgenen er altså: Vi må ikke velge mellom: «Alt er synd så pass deg». Eller «ingenting er synd så ikke bry deg».
Det går an å gjøre en ærlig vurdering at: Jo da, det finnes synd finnes, jeg kjenner det i meg selv hver dag, selv om jeg vanligvis unnskylder meg med at det alltid finnes noen som er verre enn meg.
Men nettopp i lys av den ærlige erkjennelsen, er det trøst at kristen tro sier du er høyere elsket enn du noen gang kommer til å forstå. Så kanskje kan vi vri litt på prestefruens påstand å si: Det finnes ingen synd som kan få Gud til å elske oss et gram mindre.
I så fall trenger vi ikke å løfte hodet i falsk selvgodhet. Men i ærlig takknemlighet.
Andreas Hegertun
pastor i Filadelfiakirken Oslo
Musikk: Kim Andre Rysstad – "Så vidunderleg"
