Matteus 11, 28
Jula varer nok ikke heeelt til påske, men den starter garantert fra litt før høstferien.
Det kjennes i hvert fall sånn. For mange folk, meg selv inkludert, så kryper den nærmere og nærmere helt inn til det noen kaller for innspurten. Det høres ganske stressende ut.
Og jeg vet godt hva det er. Jeg har et veldig rart minne fra en sånn innspurt.
Desember. Vi bodde i Bergen. De som har vært litt på vestlandet om vinteren vet at man aldri helt kan vite om det er snø eller regn det som treffer deg. Det er vel ikke noen av delene. Slush, kanskje.
Vi skulle om få dager ta toget over fjellet for å feire jul. Jeg hadde en lang liste med julegaver å kjøpe, og litt liten tid. Det var som om alle andre skulle akkurat det samme som meg, for samme hvilken butikk jeg kom inn i så var det kø. Det var til og med kø på gaten.
To filer, på en måte. Hver sin vei. Hastende av sted. I helt likt tempo, i et slags skinnesystem. Halvt nølende på glatta, halvt strenende med høyt turtall. Du kjenner følelsen. Intenst. Posene gnagde i hendene.
Så så jeg noe som gjorde at jeg bare måtte stoppe opp. Et snodig syn. Det var en kirke som hadde utstilling i vinduet, og tror du ikke Jesusbarnet lå der. Eller ikke han selv, da, men en dukke som skulle være han. I en klassisk krybbe av lyst og alt for rent furutre. Kun det, og mengder blå nervøs fløyel. Og litt sånn snøstøv, og snøspraystriper.
Han stirret langt ut i luften som dukker som ligger på skeiva ofte gjør. Naken. Jeg så på han og ble litt satt ut. "Er det ingen som ser at du ikke har klær i dette været?"
Plutselig smeller det til meg bakfra. Et kraftig dult etterfulgt av en dump og bløt lyd og så masse banning på bergensk. Jeg ser ned og der ligger det en fyr i en veldig stilig frakk og med blanke sko og spreller på bakken. Han er omgitt av papirhandleposer, som nå er mørke i fargen av all slapsen.
Han er så sint. “IDIOT”, roper han. “Du kan jo ikke stoppe der”. Han hadde gått rett på meg. Jeg stod forfjamset og så på mens noen hjalp ham opp. Køen hadde begynt å hope seg opp. Folk presset seg irriterte forbi mellom Jesus og meg under gatelyktene.
Det var ikke hverken plass eller tid til en ulykke nå.
Vi hadde trengt en veiskulder der. Du vet sånn lang lomme som det er langs motorveien.
Havarilommer, heter det vel. Det skulle det vært flere steder. Særlig nå i ukene fremover, for nå er det mange rundt meg som bærer ganske tungt. Som strever med ting som gnager seg ned i hendene. Eller andre steder. Da er jo skulder er jo et bra ord. Det har vi jo faktisk to av, alle sammen.
Åhh.. Jeg tror det er min bønn for ukene fremover nå: Tenk om jeg kan klare å zoome ut litt og få være med på å senke pulsen på meg selv og det rundt meg litt. Kanskje få lov å være noen sin skulder i midt i stresset. Havarilomme om det går så langt.
Å klare å stoppe opp selv også. Sånn som utenfor vinduet. Gi andre og meg selv tid og plass nok til å stoppe opp og se litt etter i blikket til han som ligger der i krybben.
For det var jo faktisk han som sa: Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.
Trygve Skaug
artist, låtskriver og poet
Musikk: Ole Paus - "Sang fra en lys morgen"
