Jeg traff pappaen igjen noen dager senere – i potetåkeren. En potetbonde kunne ikke bare sette seg ned med hendene i fanget og sørge. Poteten måtte i hus, og jobben måtte gjøres av dem. Det var da han kom med denne replikken – og jeg har fått lov til å gjengi den: ”Jeg visste at poteten kan brukes til alt. Nå vet jeg at den også kan brukes til terapi!”
Sorgarbeid er et dekkende ord. Det er hardt arbeid. Det er ingen ting man blir så sliten av som å sørge. Sorgen tapper oss for krefter.
Hvordan gjør man sorgarbeid?? Litt forenklet kan vi si at det handler om to ting. Vi må forsøke å finne ord som kan beskrive hvordan vi har det inni oss. Snakke med familie, venner, naboer, kollegaer, noen vi kan betro oss til. Gjenta historien på nytt og på nytt. Mens vi gjør det, så bearbeider vi tapet og sorgen.
Og så må vi bruke kroppen. Gjøre husarbeid, gå ut på tur – enten alene eller sammen med andre, arbeide, gjøre det som må gjøres, kjenne at vi bruker krefter så vi blir sliten. Derfor kan sorgarbeid også gjøres i skogen, på fjellet, på treningsstudio - og i potetåkeren.
Jesus var nok ikke fortrolig med potetopptaking. Men ellers er han fortrolig med det meste i menneskelivet. Det står i dagens bibelord: ”Vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvd i alt på samme måte som vi – men uten synd!” Hebr.4,15.
For mange er det en trøst å vite at Jesus er fortrolig med død og sorg. Han forstår hvordan vi har det. Vi skal være forsiktige med å si at ”jeg skjønner hvordan du har det!” Men Han kan si det! Han gråt da hans gode venn Lasarus døde. Ja, Jesus måtte selv smake døden. Han ble lagt i ei grav, og opplevde dødens mørke. Lyset sloknet, også i øynene til Jesus.
Sorgtunge mennesker som har mistet glansen i øynene, kan finne trøst og håp – til og med i potetåkeren.
Odd Eidner
Musikk Bright eyes Art Garfunkel