Jeg måtte helt til Jerusalem før jeg skjønte noe av det. En dag for mange år siden sto vi foran den enorme Klagemuren og beundret steinklossene som hadde ligget der siden før Jesus. Det var da en mann kom bort og spurte: «Vet dere hva en levende stein er»?
Og så begynte han å fortelle oss hvordan denne muren var blitt til. Hvordan bygningsmenn den gang hogget til en og en stein på bakken,- fikk løftet den opp og prøvd den på plass. Steinene var ulike og hver måtte ha sin egen plass i muren. Ofte måtte steinen tas ned igjen,- hogges på og slipes til,- så den passet helt inn i forhold til steinene rundt. Det var både en lang og slitsom prosess før den kunne dekke plassen som bare den kunne fylle. Og når den var på plass og alle så hvordan den fylte akkurat det tomrom den var laget for,- da nikket bygnings-mennene fornøyd til hverandre og sa: «Nå er den blitt en levende stein!»
Der ved Klagemuren skjønte jeg uttrykket «en levende stein». Det gjaldt å fylle plassen og tomrommet den var skapt til å fylle. Den kunne ikke erstattes,- for ingen steiner var like. I det den fylte plassen sin var den blitt til en «levende » stein - som bar sin del av hele byggverket.
Og jeg tenker på dagens bibelord fra 1. Peters brev 4: «Tjen hverandre hver og en med den nådegave han har fått, som gode forvaltere av Guds mangfoldige nåde». Det er en invitasjon til å komme med det jeg er og har! Kanskje jeg rett og slett skulle be Gud vise meg min plass i dag?
Og jeg tenker igjen på Klagemuren som har stått der i over to tusen år fordi hver enkelt stein fylte sin plass. Og sånn er det med Guds rike også. I dag utfordres vi til å våge å stå frem med det vi er og har i tjenesten for Ham. Med ulike evner og ressurser er vi alle like verdifulle og nødvendige. Her er mange tomrom som venter på å fylles. På jobb og skole,- i hjem, nabolag og kirke - spørres det stadig etter noen som i møte med andre menneskers liv klarer å synliggjøre Jesu ansikt! Det spørres rett og slett etter noen som vil være «levende steiner!»
David Gjerp
Musikk: Kjære Gud, nå eg bed Hans Espen Gihle