Riktig god morgen!
Da NRK spurte meg om å lage radioandakter for denne uken, var ideen først rett og slett å sende om igjen andaktene fra den første store korona-uken – i mars i fjor. For er vi ikke nå nærmest tilbake der vi startet?
Men det er vi ikke. Vi har lært så mye, vi har kommet oss gjennom massevis sammen, vi har opplevd både gode seire og vonde, smertefulle nederlag, og vi er ikke minst nærmere den dagen der dette viruset, samme hvor mange varianter det måtte komme i, ikke skal få dominere vår verden.
Likevel: dette er slitsomt. Tar det aldri slutt? Hvordan kan vi finne ro, fred og livsmot nå?
Husker du skolens frikvarter, som vi kalte det i gamle dager? For all del, de varte ikke alltid i et kvarter, og de kunne være stressende nok. Men selve begrepet representerte – og representerer – noe fint og nødvendig, nemlig pausen, tiden til å trekke pusten, tiden til å forflytte seg fra ett sted til et annet, og tiden til å tenke på noe annet.
Akkurat nå er korona-viruset allestedsnærværende. Igjen. Mutasjoner og nye smittebaner. Høye smitte- og dødstall i mange deler av verden, selv om det også er positive utviklingstrekk. Vaksiner som det tar tid å distribuere. Tar det ikke slutt?
Kjære lyttere: Vi er redde og forvirrede. Da trenger vi frikvarterene. Ikke flukten, ikke benektelsen, ikke den tilbakelente holdningen som gjør at vi ikke tar reglene så nøye og blåser i smittevernsrådene, Men vi trenger de stedene der ikke alt handler om korona, og der vi kan minne oss selv om alt det gode og meningsfylte i tilværelsen.
Det beste frikvarter i verden kan utgjøres nettopp av en andakt, en stille stund, meditasjon, bønn. I den type rom som da åpner seg opp for oss, kan vi finne en annen type innsikt enn den ekspertene og nyhetssendingene kan gi oss, og en innsikt som er like viktig.
I disse dager, der vi i møte med muterte utgaver av covid-19-virtuset minnes om at krisen ennå ikke er over, blir frikvarterene og denne mer menneskelige og åndelige innsikten ekstra viktig. Det er en innsikt som kan oppsummeres i Bibelens tre store dyder, de som Paulus snakker om: tro, håp og kjærlighet. I en tid der arrangementer igjen må utsettes og avlyses, der mange havner i karantene, mange ikke kan besøke hverandre, og der helsemyndighetene må ta vanskelige avgjørelser, blir troen, håpet, kjærligheten og den mellommenneskelige omsorgen det som utgjør selve forskjellen. Vi minnes da om at det finnes noe som er større enn korona-viruset, og at det finnes lys i enden av tunnelen.
Korona-viruset er alvorlig og skal tas på alvor. Men la oss huske at det tross alt – og heldigvis – ikke handler om noe eller noen som vil oss vondt. Det som fremstår så skummelt og dramatisk, er en del av den naturlige verden vi lever i. Det skal vi møte med troen på at den menneskelige ånd og verdighet er større og mektigere enn det vonde.
Det vonde har eksistert så lenge mennesket har eksistert. Også Bibelens forfattere og de som var Mesteren selv nærmest, visste det veldig godt. Og likevel står det i Johannesevangeliet, i det 14. kapitlet:
Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.
La oss ta med oss disse ordene ut i en ny korona-uke, med alle sine restriksjoner og sin dramatikk. Jo da, dette er dramatisk. Men hva enten du befinner deg i sykesengen eller i karantene, på sykehjem eller alene eller sammen med andre hjemme, på hjemmekontor, eller kanskje er du blant dem som også nå er ute på jobb eller skole: La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet. Denne verdens krefter og koronavirus er sterke, men de er ikke – og vil aldri være – sterkere enn åndens og godhetens kraft.
Henrik Syse
filosof, forfatter og fredsforsker
Musikk:
