Hanna sukket dypt, reiste seg og gikk bort til åpningen av tempelet. Hjertet hennes var blytungt, tårene begynte å trille. Uten at hun helt skjønte hvor ordene kom fra merket hun at leppene begynte å bevege seg. Munnen hennes formulerte en lang, ordløs klagesang. Opp fra dypet i henne veltet det ut; alle skuffelsene og nederlagene, lengselen etter barna hun aldri hadde fått, men som hun hadde skapt i sin indre fantasi og lekt med gjennom søvnløse netter, fortvilelsen over onde blikk og nedsettende kommentarer fra Elkanas andre kone, misunnelsen som hun forsøkte å ta livet av, men som overmannet henne hver gang den andre konas mage vokste og Elkanas øyne lyste av forventning. Håpløsheten, frykten, ensomheten som vanligvis lå som en hard klump i magen var i oppløsning og rant ut i hver krik og krok i hele kroppen, strømmet ut av munnen hennes, umulig å stoppe. «Bare én sønn» ba Hanna «Gud, la meg få en sønn, og jeg lover å gi ham til deg for hele hans levetid, om du bare kan gi meg en sønn.»
Brått ble Hanna revet tilbake til virkeligheten. Noen snakket til henne, strengt og høyt: «Hvor lenge skal du vise deg full? Se til å få rusen av deg!» Det var presten, Eli, som hadde sittet på stolen sin ved dørstolpen til templet, han var sint. «Nei, herre» skyndte Hanna seg å svare. «Jeg bærer på en tung sorg, vin eller annen sterk drikk har jeg ikke rørt. Men jeg har tømt mitt hjerte for Herrens ansikt.» Hanna pustet roligere. «Jeg har tømt mitt hjerte for Herrens ansikt. Ikke tenk på meg som en dårlig kvinne, for hele tiden talte jeg ut av min store sorg og smerte.» Da sa Eli: «Gå i fred! Gud skal gi deg det du har bedt ham om.»
Hanna gikk bort. Og mens hun gikk måtte hun kjenne etter. Jo, bena kjentes lettere. Hjertet, magen, hodet - noe var sluppet ut. Det var plass til å puste. Hun stoppet, dro luft inn gjennom nesen og tillot seg et lite smil. Noe var definitivt lettere. Takk, Gud!
Hannas lengsel etter barn, hennes fortvilelse og sorg er følelser som mennesker i alle tidsaldre har delt med henne. Det samme gjelder menneskers behov for å tømme sitt hjerte. For å gi litt mer plass til luft, lys, nye tanker. Et grunnleggende behov. Hvem tømmer du ditt hjerte for?
Så er det få av oss som opplever samme bønnesvar som Hanna. Men lettheten i bena som hun kjente lenge før Herren husket på henne, den lettheten - den tror jeg er for alle som tømmer sitt hjerte.
Silje Kivle Andreassen
Musikk Lengsel Kristin Reitan