Morgenandakten mandag 24. juni

Kalt til å være der jeg er

Åste Dokka
Foto: Tom Øverlie / NRK

Matteus 4, 17 - 22

For noen år siden reiste jeg og mannen min til Paris. Jeg hadde aldri vært der før, og så fram til en virkelig fransk erfaring. Fortauskafeer og vin, trekkspill, storslått arkitektur og det franske språket på alle kanter. Og Paris innfridde – i og for seg. Vi fikk alt dette. Men jeg var ikke fornøyd likevel. Faktisk var jeg småsur hele helga.

Hvorfor? Hvorfor var jeg ikke glad i gledens by? Jo, jeg oppdaget noe jeg ikke hadde skjønt før. Jeg liker ikke å reise. En ting er alt styret med å flytte på seg – flyplasser, logistikk, venting og håpløse korrespondanser. Det er det vel ingen som liker.

Men noe annet er selve oppholdet. Jeg får ingenting ut av å se Eiffeltårnet eller gå i butikker. Jeg synes det er slitsomt å lete etter en ok kafé – hjemme vet jeg jo akkurat hvor jeg liker å gå. Ubehagelig varmt var det og.

Jeg innser at jeg er i mindretall. Det er mange som genuint gleder seg over å komme til nye steder eller å være varme døgnet rundt. Derfor er det kanskje ikke så rart at jeg brukte nesten tretti år på å oppdage at jeg ikke deler reisegleden. For alt og alle rundt meg forteller meg at det er dette vi driver med i ferien, det er dette vi skal lengte mot, det er i utlandet alt det spennende og morsomme skjer.

Jesus kalte ofte mennesker til oppbrudd, til å forlate livet de kjente for å følge ham til nye steder. For Bartimeus sin del var det helt sikkert til det bedre. Han var blind, han satt og tigget utenfor Jeriko, helt til Jesus en dag kom forbi og snudde livet hans på hodet. Bartimeus fikk synet igjen. Og så slapp han å tigge ved veikanten, og kunne bli som alle andre. Å bryte opp og følge i hælene på Jesus var det beste som kunne skje ham.

Men Jesus kalte også andre, for eksempel brødrene Simon og Andreas, som var fiskere. De hadde allerede meningsfulle liv, familie, jobb. «Kom, følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere,» sa Jesus. For fiskerne på stranda var det kanskje stor uvisshet knyttet til det nye livet. De visste ikke hvor de skulle. Eller om de fikk en seng å sove i, langt mindre få mat de likte.

Jeg ville ikke forlatt livet mitt for å bli med en fremmed mann på stranda. Kanskje betyr det at jeg er feig. Men jeg tror Jesus også kan kalle mennesker til å bli. Til å bli værende der vi er, og gjøre det vi kan der.

På det stedet vi nå en gang er satt, ligger det også mange oppgaver og venter på oss. Mange sorger, men også mange gleder. Å bli værende kan noen ganger være det vanskeligste av alt. Å ikke reise, men ta tak i det grumsete der vi er og lever. Å finne mening der vi er. Ikke flykte.

Og – hva hadde Paris egentlig vært dersom alle franskmennene var på ferie andre steder?

Noen av oss lever livet best i bevegelse. Andre lever best bofaste. Og Gud, Gud er både akkurat der du er og langt borte.

Åste Dokka

prest og forlagsredaktør i Vårt Land Forlag

Musikk: Göran Fristorp - «Dagen är nära»