Morgenandakten mandag 24. februar

La meg ikke komme i fristelse

Ida Marie Haugen Gilbert
Foto: Tom Øverlie / NRK

Er det flere enn meg som går rundt med kronisk dårlig samvittighet? Føler litt på å måtte redde verden og velge miljøvennlig, som alltid lar nyhetene vekke en plagsom følelse av skyld, for å gjøre noe med verdens elendighet?

Du kommer kanskje så langt som til å prøve å melde deg inn i en veldedig organisasjon, men gir opp når det blir et ork å fylle ut innmeldingsskjema med kortnummer og adresse. Jeg sliter med å innse problemet: Jeg klarer rett og slett ikke å bry meg nok!

For noen dager siden satt jeg på kafe og så ut på surt og grått vær. Jeg skulle egentlig være flink og kjøre et lass med gamle ting til gjenbruk, men været var så kjipt…I stedet ble jeg sittende og surfe på reiser til sol og varme, fant en dato som passet og surfet meg inn på en langhelg i Syden. Fly til sol og varme fra hutrende mørke! La problemene bli igjen i tåka.

Jeg lot musepila hvile på ”bestill”-knappen på flyselskapets side. I det samme spiller radioen opp til nyheter om brennende skoger i Australia. Så fulgte en diskusjon om miljøhensyn og hvor viktig det var å fly mindre. Alt sånt som kan spolere hele sydenturen min med dårlig samvittighet. Jeg fjerner pila fra bestill-tasten, men i det jeg skal til å klikke ned websiden, så popper det opp en reklame for kofferter og bikini!

Jeg må være sterk, tenker jeg. Reiser meg heller og går mot kaffebaren for å kjøpe en kopp nybrygget etiopisk kaffe. Leser litt om hvor etisk kaffen deres er, og den er økologisk og fair trade og bøndene har det bra … dessverre gir det meg så god samvittighet at jeg setter meg og bestiller sydentur. Og jeg smeller til med både ny koffert og bikini i handlekurven. Velger raskest mulig leveringsmetode, og lener meg tilbake. Må jo unne seg litt. Og man kan da ikke kjøre elbil til solen.

Jeg føler meg både oppmuntret og litt dårlig. Og sånn kan det fortsette i det uendelige! Nye ting, nye fristelser – og så føler man seg dårlig fordi man hele tiden faller i fristelse. Og så føles det godt også – tur til Syden! Og så føler man seg dårlig fordi det føles godt og så lover man seg selv å bli flinkere på andre ting for å kompensere for den lange flyturen til to dager med sol, og tilbuds-bikini, sydd av underbetalte småjenter i Asia.

Jeg tror det er mange som står sånn helt alene og føle på alt man alltid heller burde ha gjort.

Men det ligger nok ingen løsning i kronisk selvbebreidelse. Konsekvensen kan fort bli at man ikke orker å stå opp om morgenen. Da har man i hvert fall ikke krefter igjen til å være grei med kloden og dyr og folk rundt oss. Og alt vi orker blir å snerre til kjæresten, rekke fingeren i trafikken, kjefte på folk på trikken.

"La oss ikke komme i fristelse", ber jeg i Fader vår. Jeg kan ikke kare alt alene, men jeg kan be om å få hjelp - til å gjøre det jeg faktisk kan gjøre noe med, og gi slipp på det jeg ikke kan endre. Og ved å be - om denne hjelpen føler jeg meg litt mindre - maktesløs.

Ida Marie Haugen Gilbert

filosof og skribent

Musikk: Asle Beck – "Hør meg som roper"