NRK Meny
Normal

Morgenandakten mandag 22. januar

Trygg og fri med Fader vår

Elisabeth Thorsen
Foto: Kim Erlandsen / NRK

Fordi mamma var glad i radio, sto radioen alltid på hjemme hos oss.

Den var plassert innerst på kjøkkenbenken mot vinduet. Den durte og gikk, og fylte dagene med musikk og ord. Den var på da jeg sto opp om morgenen, og den fortsatte liksom bare da jeg kom hjem.

Jeg tror radioen lærte meg å lytte på en oppmerksom måte. Lytte til alt det som var så forskjellig. Og den lærte meg å ta til meg av det jeg trengte, eller kunne bruke. Og så dikte videre, på et vis. Lage meg mine egne fortellinger. Finne ut mer.

Hver gang mamma satte på radioen, var hun fri, følte jeg: Hun kunne danse litt. Gråte litt. Ta meg med inn i en ny tankerekke. Eller riste oppgitt på hodet over et eller annet hun syntes var helt galt. Uforståelig. Teit.

Med radioandakten var det noe spesielt. En ærefrykt. En ladet stemning. Og når Fader vår ble lest, husker jeg at jeg holdt meg litt fast. Og at jeg også gjerne ville holde verden litt fast. Både i ordene, - og i alvoret, og i at dette, dette skulle sikre en slags rettferdighet i verden. En slags orden: Daglig brød, forlatelse av skyld, av skyldnere, fristelsene vi helst vil unnslippe, ondskapen. Og et himmelrike både over, og i det hele, en Gud som óg kan kalles Far. Fader. Som er omsorg. Som holder, favner og rettleder. Også der mennesker ikke kan. Også der mennesker ikke er.

Da jeg lyttet til Fadervårbønnen ved kjøkkenbordet hos dagmamman min, husker jeg at jeg lurte på om hun fikk den med seg. Og om hun skjønte at i de ordene, i den bønnen, lå en trygghet jeg lengtet så inderlig etter.

Jeg vet ikke hva mamma likte best; radioen eller andakten. De to tingene skulle liksom ikke settes opp mot hverandre. Kunne ikke det. De var av hver sin verden. Så jeg spurte henne aldri. Men jeg tenker at tryggheten jeg kjente ved morgenandaktene gjennom barndommen, var en trygghet som skulle til for at jeg også skulle kunne kjenne meg fri.

En av de aller fineste sangene jeg vet om frihet, er det Nina Simone som synger. Når hun synger I Wish I Knew How It Would Feel To Be Free , hører jeg en som ber, og gjennom bønnen nettopp er på vei mot det å bli fri. Det er som om hun reiser seg fra noen av historiens mørkeste sider. Fra Hat. Slaveri. Diskriminering. Nina Simone synger, og hun tar meg med inn i den samme bønnen.

Elisabeth Thorsen

Ledende domkirkeprest i Oslo domkirke

Musikk: Nina Simone - "I Wish I Knew How It Would Feel To Be Free"