I seksti år har jeg levd mitt liv som syk, en som lider av en mental forstyrrelse. Det har ikke vært enkelt. Spesielt vanskelig har det vært at denne påståtte lidelsen beskrev det jeg har lengtet mest etter i livet: Å få uttrykke meg som det kjønnet jeg kjenner at jeg har.
Jeg kjente det da jeg var fire, fem å gammel. Jeg kjente det da jeg var syv og jeg kjente det spesielt godt da jeg i ti - års alderen fant en kjole på loftet. Den tok jeg på meg. Kjolen var hvit og grønn stripete, med stripene på langs – kanskje for at den skulle virke slankende.
Jeg følte meg utrolig fin. Kjolen strammet om livet mitt, jeg kjenner det ennå når jeg tenker på det. Det kjentes så riktig.
Bokhyllene barndomshjemmet var fulle. Leksika var det særlig rikelig av. Ettersom dette var i pre-googlisk tid, var det nesten en del av middagsritualet når spørsmål kom opp som vi ikke visste svaret på: Vi slo opp i leksikon! Der fant vi svar. Jeg fikk stor respekt for den typen oppslagsverk.
Jeg var omtrent tretten år at jeg slo opp ordet «transvestittisme».
På et hemmelig sted hadde jeg gjemt noen ukeblader med historier om menn som opplevde seg som kvinner og som fikk kjønnet sitt endret. Ordene som ble brukt i ukepressen i 1950-60 årene var transvestittisme, derfor slo jeg opp på det.
I første leksikon sto det at transvestittisme var en sykelig trang til å iføre seg det motsatte kjønns klær. I det andre sto det samme. – En sykelig trang.
Min glede og mange øyeblikks lykke, var en sykelig trang!
Tenk på hva en slik informasjon kan gjøre med et ungt sinn. Jeg følte meg ensom, jeg skammet meg. Men - heldigvis har jeg lite talent for skam. I tillegg hadde jeg mye jeg kunne gjemme meg bak: Et godt hjem og mye innprentet kunnskap.
To av disse kunnskapene skal jeg dele med dere som hører på:
Den første er å ikke tro på eksperter før de har bevist at de virkelig er det.
Den andre er at vi ikke skal gjøre oss fremmede for noe av alt det som en menneskelig. Skulle det føles fremmed må vi lære det å kjenne.
Sett ikke spørsmålstegn ved andres lykke, hvor snodig den enn måtte være,
for når det kommer til stykke, har vi alltid noe å lære.
I mai 2019 ble jeg og alle som meg friskmeldt av WHO. Det betyr at vi aldri har vært syke. Heller ikke jeg var syk, da jeg var liten.
Jeg tror alle Universets gode krefter gledet seg over den avgjørelsen. Henimot to prosent av menneskeligheten ble positivt innlemmet i Skaperverket.
Esben Esther Pirelli Benestad
lege, professor og omtaler seg selv som transbegavet»
Musikk: Jan Eggum – «Mang slags kjærlighet»
