Morgenandakten mandag 21. desember

I dypet av hjertene våre

Nils Terje Andersen
Foto: Roy-Cato Myrvang Roy-Cato Myrvang

Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Sånn starter Lukas sin berømte julefortelling. Han lar utgangspunktet bli en keiser som ville måle sin makt, og øke sine inntekter. Han lar pengegaloppen sette verden i bevegelse. Og alle dro av sted, hver til sin by.

Det starter det. I en persons trang etter makt og rikdom. Men i denne travle tiden går også ei ung jente og bærer på ham som av så mange siden skulle bli regnet for verdens frelser.

Derfor kan den som nå sukker oppgitt og hjelpeløst over at julen har blitt så kommersialisert, samtidig glede seg over at det kan bli jul likevel, på tross av. For det ble det i de dager. Og det kan bli det snart, i våre dager også.

Julen er ikke over selv om juledekorasjonene på kjøpesentrene nå henger litt på halv tolv etter å ha hengt der siden oktober. Den har ikke startet ennå. Den starter ikke før Jesus blir født i dypet av hjertene våre.

Julefortellingen til Lukas starter i neonlyset, men så tar han oss derfra inn i den mørke, lille, avkroken Betlehem hvor et skjørt, men langt varmere lys oppdages. Keisere og landshøvdinger reduseres til statister, for makten og æren i all evighet tilhører ikke dem, men det lille menneskebarnet i krybben.

Og alle som til daglig strekker seg etter det høye, blir invitert til heller å bøye seg for å se det mysteriet som skjer i det dype. Der viser menneskeligheten seg, - der viser Gud seg.

Vi kan ikke kjøpe oss en god jul. Men vi kan få det i gave. Den handler ikke om at harmonien inntar våre stuer, men at hjertet får los på noe ekte der nede i dypet, - et ekte lys, et ekte menneske, en Gud som ser i mørke, og tåler lukten av dyr og jord, og skitne mennesker.

Det går så mange forskjellige mennesker mot Betlehem i disse dager. Folk fra alle land, folk fra alle lag, vise menn og gjetere, deg og meg. Mennesker som har oppdaget tegn på himmelen, eller tegn i naturen, i andre mennesker, eller inne i seg selv, et tegn som forteller at det finnes et lys, en mening, en Gud som vil oss noe.

Så kan vi nok forspise oss på julemat før julaften, shoppe så mye til hverdags at julenissen ikke kan bære noe som overgår det, og belyse våre påkosta boliger og kjøpesentre så mye at lysfesten ikke har noe særlig mer å by på - men det kan bli jul likevel.

Den er ikke til salgs, men er tilgjengelig for den som ikke mister nattesynet av lyshavet vi omgir oss med. I den mørke stallen skinner et ansikt. Guds ansikt, og vårt ansikt. Et evig lys som varmer, sånn at vi kjenner det.

Nils Terje Andersen

Musikk: Indigo girls - "There’s still my joy"