Han ledet en menighet av nokså hardt pressete kristne i byen. De kjente daglig på trykket og undertrykkelsen fra makthaverne i landet. Historien hans berørte oss alle. Men for meg var likevel hans avskjedshilsen noe av det som gjorde sterkest inntrykk: ”Når dere kommer tilbake til deres land, må dere ikke glemme oss.” Det opplevdes nesten som om han bønnfalt oss.
Det slo meg hvor utrolig lett det var for meg å gjøre nettopp det motsatte av det biskopen ba om: At jeg glemmer de som opplever smerten på kroppen. Hvor utrolig lett det er det ikke å bli overfladisk turist: Etter en kjapp sving innom et smertens landskap er jeg straks tilbake i min egen komfortsone. Og snart er de glemt. Ute av øye, ute av sinn. Jeg trenger ikke engang dra til et land langt borte for å være slik. Er det ikke det alle reportasjene på TV også fører til? Vi sveiper innom folks elendighet, og ut igjen, og blir turister i smertens land.
Jeg har hørt mange beskrivelser om hvor kort den kollektive hukommelsen oppleves for de som har lidt store tap. En dame sa: ”Jeg mistet den kjæreste personen i mitt liv, men etter bare noen uker forventet både arbeidsgiveren min, ja, til og med vennene mine at alt skulle være ved det gamle. Men ting blir aldri som før.” Jeg hører ekkoet av biskopens ord: ”ikke glem oss…”
For faktum er at smerten blir lettere å bære for den som opplever å ikke være glemt og overlatt til sin egen ensomhet. Det hjelper hver gang når vi ikke skrår over gata for å unngå det ubehagelige møtet med den som er rammet. Det hjelper når noen våger å holde seg nær opptil, selv om ordene blir famlete og kroppspråket keitete. Bare spør den som har det vondt. Det hjelper! I dagens bibeltekst får vi en oppvisning i dette fra noen av de som fulgte etter Jesus. Han var død og lagt i graven. Men disse kvinnene holdt seg nært opptil, det var som om de sto bak hjørnet og kikket, for å få vite hvor han ble lagt. De rømte ikke inn i komfortsonen, noen av dem. Slik hjalp de Jesu disipler.
”Ikke glem oss.” Det var biskopens ord. Og et ord til oss. Ikke glem den som er rammet. Eller kanskje er det du som trenger en forvissning akkurat i dag om at du ikke er glemt? La oss huske at Gud glemmer uansett ikke. Det er noe å holde fast i på begynnelsen av denne. Kan en kvinne glemme sitt diende barn og ikke ha ømhet for sønnen hun fødte? Spør profeten. Og selv om en mor kan glemme, så vil jeg aldri glemme deg. Jes 49,15
Nils Åge Aune
Musikk: Den stilleste time Ole Paus