NRK Meny
Normal

Morgenandakten mandag 20. mars

Livets mysterier

Jens Bjelland Grønvold
Foto: Tom Øverlie / NRK

Uansett hva man tror på, tror jeg vi alle kan samles om livets mysterier. Når vi står ute en stjerneklar kveld og undres over vår lille plass i den store sammenhengen. Selv er jeg kristen, men jeg skjønner godt at andre svar kan gi mer mening for mine medmennesker.

Det er en historie jeg har båret med meg i mange år, som sier noe grunnleggende om det mysteriet min tro springer ut fra. Den finnes i flere versjoner, og denne ble fortalt meg av en sjaman på landsbygda i staten San Luis Potosi da jeg bodde i Mexico:

To tvillingbabyer lå i mors mage. En dag sa den ene til den andre:
- Tror du det finnes et liv etter etter fødselsen?
Den andre sa: - Såklart – det må jo finnes noe etter fødselen.

- Tull, sa den første. Det finnes ikke noe liv etter fødsel. Hva slags liv skulle det være?

- Jeg vet ikke jeg, men jeg tror kanskje det er mer lys der? Og kanskje vi vil gå på beina våre og spise med munnen?

- Det er jo helt absurd, sa den første. – Det er jo umulig å gå med beina. Og hvorfor skal vi spise med munnen, det er jo ingen som gjør det. Vi får all næringen vi trenger gjennom navlestrengen, og den er alt for kort til at vi kan gå noe sted. Liv etter fødselen er utelukket.

- Vel, men kanskje det bare er helt annerledes? At vi ikke trenger en fysisk navlestreng lenger.

- Det der blir bare drømmer. Og hvis det finnes liv etter fødselen, hvorfor har ingen kommet tilbake fra det? Fødselen er slutten, og tar oss bare ut i glemselen.

Den andre sa: - Altså, jeg vet jo ikke, men jeg har alltid tenkt at når vi blir født, vil mamma ta seg av oss.

- Mamma? Tror du virkelig på alt det derre snakket om mamma? Ærlig talt. Hvis mamma fins, hvor er hun nå?

- Mamma er rundt oss hele tiden. Vi er omgitt av henne. Vi er av henne, det er gjennom henne vi lever. Uten henne ville denne verden aldri eksistert.

- Vel, sa den første. Jeg ser ikke mamma, så det eneste logiske for meg er at hun ikke finnes.

- Da sa den andre: Jeg ser henne heller ikke. Men iblant, når jeg lukker øynene og det blir helt stille, kan jeg merke nærværet hennes, det er som om jeg kan høre stemmen hennes kalle på meg.

Jens Bjelland Grønvold

Musikk: Sigvart Dagsland - "Røst"