Morgenandakten mandag 2. november

Takk gode Gud for alle ting

Åste Dokka
Foto: Tom Øverlie / NRK

Et liv i kloster er et liv i enkelhet. Der skjer det egentlig ingenting – ytre sett. Det kan vi på mange måter takke Frans av Assisi for. Han levde i Italia på 1200-tallet. Han sa fra seg familiens status og rikdom og søkte fattigdom og enkelhet. Han la fra seg alt jordisk gods for å kunne fordype seg i det som virkelig er godt og slik fornyet han det katolske klosterlivet.

Frans gikk rundt, sammen med dem som fulgte ham. I mange år hadde han ikke noe fast bosted. Han snakket med alle han møtte, på gata og andre steder. Han prekte til og med til fuglene. Hva var det han sa? Det vet vi ikke så mye om. Men vi vet at han var opptatt av takknemlighet.

En av tekstene Frans skrev, synger vi som salme i dag. Takk, gode Gud, for alle ting heter den i salmeboka.

Jeg kjenner at jeg blir så glad når jeg synger de første versene av sangen. Jeg blir faktisk takknemlig for alle de tingene Frans peker på. Men det er en annen følelse som tar bolig når vi kommer til slutten. Det sjuende verset går slik: Takk, gode Gud, for søster Død er første linje. Den siste hjelper i vår nød. Hun kjører vognen stille frem når det er kveld og vi skal hjem.

Det slår meg så hardt. Hver eneste gang. Vi takker Gud for døden. Virkelig? Er det rett? Er det i det hele tatt mulig å takke for at livet er over? Jeg vet ikke. Det kjennes helt feil, for døden gjør ende på livet. Jeg tror jo at livet kommer fra Gud.

Men ville vi levd evig på denne jorda hvis vi kunne? Ville vi visst hva livet var hvis det ikke hadde en grense? I Karl Ove Knausgårds nyeste roman sier presten Kathrine: Døden helliger livet. For døden er den grensen som gjør at livet er fattbart. Den gjør oss oppmerksom på hva livet er og at det er dyrebart.

Den døden som kommer når vi er mett av dage, som vi opplever som riktig og naturlig og velplassert, den er det ikke så vanskelig å forsones med. Vi sørger over den gamle som sovnet inn. Men hennes død er ikke tragisk. Hun var ferdig med å leve. Men hva med den døden som er brutal? For tidlig? Stygg? Kan vi takke Gud for den?

Jeg vet ikke. Noen ganger kommer døden som en lettelse. Andre ganger kommer den som en avgrunnsdyp rift i tilværelsen. Da er det ingen som takker for døden. Men den finnes, og vi må forholde oss til den.

Og jeg tror at inne i døden gjemmer det seg en hemmelighet. Inne i den tomme graven gjemmer det seg en oppstandelse. Etter høst og vinter kommer vår. Og jeg takker Gud for at det finnes et himmelhåp bortenfor døden.

Åste Dokka

prest og forlagsredaktør i Vårt Land Forlag

Musikk: Jørn Hoel - "Har en drøm"