NRK Meny
Normal

Morgenandakten mandag 2. mars

Hjelp til å overleve

Siv Limstrand
Foto: Cathrine Dillner Hagen

En eldre mann stoppa meg på gata her om dagen. Han viste meg et blad, innpakket i plast. Over bildet av ei eldre kvinne med klare, vennlige øyne og et skaut bundet bak, slik jeg kunne huske bestemor noen ganger hadde – stod det med store bokstaver: Sofia z-4515. Jeg gjenkjente logoen «Folk er Folk» som mannen pekte på, i mangel av noe felles språk. Takk – stod det også trykt.

Bladet ble mitt for en hundrelapp der 75 kr gikk til selgeren – og det viste seg at jeg hadde kjøpt en tegneserie av det ualminnelige slaget. For dette var historia om hvordan den polske rom-jenta Sofia overlevde Auschwitz. Og tegneserien er historia slik hun selv fortalte den til barnebarna, da de ikke ville slå seg til ro med unnvikende svar om det tatoverte tallet på armet - med en Z foran. Z for sigøyner: z-4515.

Jeg tok av plastomslaget. Åpna det lille heftet. Visste ikke hva som venta meg – for utenom at det var ei overlevelseshistorie. Det fortalte forsida.

Og så – fra rute til rute med tegninger i svart/kvitt kunne jeg lese om reisa denne kvinna hadde gjort. Heilt inn i dødens forgård og tilbake. Det var som om stemmen til Sofia kom gjennom den enkle streken, sjøl om det nå er ti år sida hun døde. Fra de første tegningene der hun som lita jente utenfor Warszawa før andre verdenskrig brøt ut, levde og reiste med familien sin, bidro i det daglige arbeidet, passa småsøsken, henta vatn og ved.

Men etter at familien hadde klart å unnslippe nazistene flere ganger ved å gjemme seg i skogene, ble de til slutt tatt og kom til Auschwitz i 1943. Så begynte nedbrytinga. Torturen. Krenkelsene. Eksperimentene. Sulten. Slagene. Bare Sofia kom levende derfra av familien på seks. Så vidt.

De hvite bussene tok henne til Sverige. Et nytt liv kunne etter hvert starte. Men tatoveringa z-4515 viste alltid hvem hun var. Noen hadde satt et merke på henne – et ondskapens merke. Redusert henne til en bokstav og noen tall. Og fortalte gjennom det at dette mennesket er uønska.

Når Sofia fortalte historia si, ville hun legge vekt på de som hjalp henne å overleve: Den polske mannen som forbandt foten hennes etter at soldater hadde straffa henne, den tyske kvinna som gav henne av brødet sitt, hun gikk selv med merket for Jehovas vitner, eller den unge jødiske jenta som sa de kunne være søstre da de var på vei ut mot friheta, eller den svenske familien som tok i mot henne.

Vi er i fastetida – på veien mot Jerusalem. Og jeg tenker på hvordan Jesus blei jaga. Til slutt tatt. På merkene på Jesu kropp. Men også på de som delte brødet sitt. De som forbandt sår. De som blei søsken for hverandre, da det ikke var andre igjen og alt forlatt. Det er dette som blir stående. Står fast: Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet.

Siv S. Limstrand

Musikk: Solfrid Molland - "En aldri glemt sigøynersang"