Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i denne virkelighetsbeskrivelsen.
Tenk, folk hadde det sånn på gamle kong Davids tid også, vi snakker om for 3000 år siden – minst.
For slik står det i salme 69 i Bibelen:
”Frels meg, Gud! Vannet når meg til halsen. Jeg har sunket ned i myr og dyp, foten finner ikke feste. Jeg er kommet ut på dypt vann, flommen skyller over meg.”
”(…) jeg ber til deg, Herre, i nådens tid, til deg, Gud, i din store miskunn. Svar meg med din trofaste hjelp.
Redd meg fra å synke i gjørmen, redd meg fra dem som hater meg, fra det dype vannet. La ikke flomvannet skylle over meg, la ikke dypet sluke meg eller brønnen lukke munnen over meg!”
Salmisten beskriver et tøft liv, og kanskje er ikke mine hverdagsproblemer helt sammenlignbare med han eller hun som først sang denne salmen og som kjempet mot slemme fiender.
Men jeg kjenner meg godt igjen i bildene av vannet som når til halsen, foten som ikke får feste, flommen som skyller over.
Det er vondt å miste kontrollen over livet. Enten det er fordi man ikke klarer å leve opp til egne eller andres forventninger, fordi man blir rammet av sykdom eller ulykke, eller fordi man blir sveket eller man selv er den som sviker.
Forfatter Bente Bratlund skrev en tekst til 15 årsmarkeringa til Kirkens ressursenter mot vold og seksuelle overgrep: Kvar var du då stormen raste gjennom meg i sterke kast? En sint sang, et rop til Gud – hvor var du? Og et mildere spørsmål – er du der? Tåler du mitt store sinne og min mørke natt? Kan du være en favn å sovne i?
Forfatteren av salme 69 vendte seg til Gud i sin nød, det kan vi også gjøre. Det betyr ikke at problemene fikses, at sviket blir ugjort eller at døgnet får dobbelt så mange timer. Men jeg tror at Gud kan romme vårt sinne, vårt mørke, vår fortvilelse, vår utilstrekkelighet. Han som selv har kjempet mot kaoskreftene vet hva det handler om, jeg tror han kan bære kaoset sammen med oss.
Silje Kivle Andreassen
Musikk Kvar er du Beate Lech